«Tok den nye utfordringen»

Av Brita Skogly Kraglund
Lill Martinsen Muir var allerede en bereist, ung dame da hun etter endt lærerutdannelse i Norge ankom Japan som misjonær for Frikirken. Kom og Se! fikk mulighet til å intervjue henne i forbindelse med 70-års dagen den 4. januar.

– Pappa var maskinsjef, så mamma og jeg fikk være med på båten. Hjemme i Fredrikstad der vi bodde, var mamma flink til å lese for meg. Hun valgte ofte bøker om misjonsarbeid rundt omkring i verden. Dette gjorde inntrykk på et barnesinn, og det var nok med på å forme misjonsinteressen, forteller 70-åringen.

Hun har nettopp rundet den milepælen, og har feiret og blitt feiret sammen med sin kjære Neville, fire sønner, svigerdøtre, barnebarn og en stor venneskare.
Det skulle ikke ta lang tid fra den unge misjonæren ankom Japan som ugift til hun møtte Neville Muir fra Australia.

– Jeg møtte ham mens jeg gikk på språkskole. Han hadde tatt seg en pause fra døvelærerarbeidet sitt i Melbourne og reist til Japan. Det første han ville vite var om jeg kunne tenke meg å jobbe blant døve. Det var en ukjent verden for meg. Men jeg var ung og klar for en ny utfordring.
Og forelskelsen blomstret. Et halvt år senere forberedte mamma bryllup for oss, forteller hun.
Skriftstedet fra Ordspråkene 31, 8–9 ble viktige for henne – og Neville – i den tiden, og også senere.
– Der står det i den gamle oversettelsen: «Åpne din munn for den stumme.» Fortsettelsen lyder: «for all deres sak som er nær ved å forgå.»
Neville var utdannet døvelærer. For Lill var dette arbeidet noe helt nytt.
– Mye nytt måtte læres. Blant annet tegnspråk. Hadde det ikke vært for at jeg var forelsket, hadde jeg nok ikke våget å gå inn i et slikt arbeid.
Ekteparet startet arbeid i Sør-Korea i 1978. Siden har arbeidet spredd seg til omtrent 20 land i Asia og Afrika.

Sammen med de fire guttene deres har Lill og Neville nå lenge hatt base i Australia.
– Der havnet vi fordi det var det letteste stedet for guttene våre å få skolegang. De var blitt vant med engelsk skole og fikk fortsette med det. Alle fire mestrer også norsk, men skulle vi flyttet til Norge, ville det krevd stor innsats fra Neville for å lære seg språket.
Hvordan har livet som mor vært mens dere har stått i et krevende misjonsarbeid?
– Våre fire gutter har alltid respektert og verdsatt det arbeidet vi har holdt på med. Samtidig var det viktig for meg at våre gutter skulle få oppleve nærhet til hørende mennesker og få seg venner i engelsk sammenheng.
– Det var lang vei å reise til døvemenigheten, så jeg tok guttene med til en hørende internasjonal menighet i Seoul hvor alt foregikk på engelsk, mens Neville forkynte på koreansk tegnspråk i døvekirken. Jeg opplevde det viktig at de fikk oppleve en vanlig menighet for hørende og få med seg forkynnelse på engelsk, det språket de var mest fortrolige med selv om de også lærte seg norsk.
– Søndag og kirkegang var aldri noe problem. Vi la ikke vekt på at de måtte følge i våre fotspor yrkesmessig, annet enn at de selv skulle følge sin samvittighet og gjøre det som opplevdes rett for dem. Alle fire gutter er aktive kristne. De tre eldste er gift med kjekke kristne kvinner. Nå er vi velsignet med ni barnebarn.

Hva har bekymret deg i disse årene?
– Jeg har ikke hatt så mange bekymringer. Men vi har jo ikke alltid hatt fast inntekt, så det kunne til tider bli noe spennende. Og når det gjelder organisasjonen vår, DMI, så er det fremdeles slik at gave-inntektene kan komme i seneste laget, og da kan det bli ekstra spenning.
– Men vi kan si som så mange andre: «Inntil i dag har Herren hjulpet så vel!»

Og hva har gledet deg mest gjennom disse årene?
– At vi har fått mulighet til å jobbe i dette inspirerende arbeidet i så mange år og gang på gang få oppleve at Herren er vår styrke og vår skygge ved vår høyre hånd.

Har du savnet Norge?
– Ja! Og det gjør jeg fremdeles. Men ikke slik at det sliter på meg. Jeg trives der jeg er, men det er alltid en ekstra glede å besøke Norge og snakke norsk.

Hva tenker du om pensjonisttilværelsen?
– Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått erfart så mye av den ennå. Jeg hjelper fremdeles til på DMI sitt kontor som ikke ligger langt unna hjemmet vårt og ellers har jeg stadig mer enn nok å gjøre. Noe jeg så absolutt trives med.

I forbindelse med Lill sin 70-årsdag er det samlet inn en jubileumsgave.
Hvordan ønsker du at de pengene skal disponeres?
– Først må jeg takke for gaven. Så har jeg ikke helt bestem bruken foreløpig, så det får jeg komme tilbake til.

Når du ser tilbake; hva tenker du om arbeidet, veksten og alle menneskene dere har fått hjulpet, fordi dere fulgte kallet?
– Jeg takker Gud og gleder meg over alt som er skjedd i disse årene! For de mange mulighetene vi og ikke minst våre medarbeidere har hatt til å dele nyhetene om Jesus Kristus til verdens døve befolkning. Jeg takker for veksten i arbeidet, de mange land som DMI har fått komme inn i, for alle våre medarbeidere, de fleste selv døve, som deler evangeliet til så mange kjente og ukjente døve mennesker. Gjennom dem har vi nådd mange døve i Østen og i Afrika.
– Jeg takker også Gud for alle de stedene jeg har fått besøke i Norge som DMIs representant, for alle som har gitt husrom og gjestfrihet, for de mange oppmuntringer og gaver både til oss selv og til arbeidet. Vi er blitt så velsignet, møtt så mange trofaste velmenende og gode mennesker og gjennom dem fått mange trofaste forbedere. Listen min kunne sikkert bli enda lenger for vi har så mye å takke Gud for!

Det er fremdeles mulig å gi støtte ifm. Lills fødselsdag! Klikk her for å gi en gave!