Vår erfaring

  • Starten i Japan
  • Første døvemenighet i Korea
  • Til døve på Filippinene
  • Kenya først i Afrika
  • Stor åpenhet i Uganda

En liten skisse av DMIs historie:

Lill Martinsen fra Norge og Neville Muir fra Australia møttes i Japan, der de ble gift i 1976. Bibelverset fra Ordspråkene 31,8 ble et kall og en rettesnor for arbeidet som lå foran dem:

“Lukk opp din munn for dem som er tause, tal saken for dem som holder på å gå til grunne”.

Neville var utdannet døvelærer i Australia og hadde mange års erfaring fra kontakt og fellesskap med døve. Lill derimot måtte lære seg tegnspråk for første gang i tillegg til koreansk tale, da de dro til Sør-Korea  i 1978. De hadde en amerikansk organisasjon, World Opportunities International (WOI), som garanterte for dem overfor myndighetene, men som ikke ga dem penger til lønn eller drift. Det var det venner og frivillige givere som bidro med. Likevel hadde de hele tiden et nært forhold til denne organisasjonen. I Norge ble misjonen først kalt Kristent arbeid blant døve (KABD). I år 2000 ble samarbeidet med WOI avsluttet, og døvearbeidet ble en selvstendig misjonsorganisasjon, kalt Deaf Ministries International (DMI). Organisasjonen fikk hovedsete i Australia. I Norge skiftet arbeidet etter hvert navn til DMI Norge (Internasjonal Døvemisjon).

Allerede våren 1979 ble den første døvekirken i Sør-Korea plantet, i Inchon, havnebyen til Seoul. Nye menigheter ble kom til, og etter hvert ble det 11 kirker, med like mange tilsatte medarbeidere, de fleste av dem døve. En Bibelskole for døve ble også startet, hvor flere av studentene ønsket å gå inn i fulltids tjeneste. På grunn av den store arbeidsledigheten som var blant døve, ble det også startet et snekkerverksted, ei systue og en leketøyfabrikk. Koreanerne følte ansvar for å bringe evangeliet videre, og begynte etter hvert å sende ut misjonærer til andre land.

Lill og Neville tidlig involvert i døvearbeid på Filippinene. Det begynte med at de døve i Korea ga tiende av sine kollekter og ofringer og sendte dem til Filippinene for å hjelpe døve der . Lite ble gjort for døve fra myndighetenes side når det gjaldt utdanningstilbud for døve. DMI etablerte derfor to skoler nær byen Legaspi, hvor det ikke var noen andre skoletilbud for døve. Virksomheten Fishermen of Christ inc. ble dannet i 1983. Den etablerte to skoler, i Ligao og i Tabaco, samt en døveklinikk i Legaspi. Skolene fikk etterhvert myndighetenes godkjenning til å drive alt fra barnehage til utvidet ungdomsskole, og i tillegg et 4-årig videregående løp. Til sammen rommet skolene 130 døve barn, hvorav 40 døve barn bodde i elevhjemmene der. De døve elevene var integrert sammen med omkring 250 hørende, fattige barn som heller ikke ville fått noen skolegang uten DMIs skoletilbud . Myndighetene krevde integrering, men ga likevel minimal støtte. Derfor har det hele tiden vært svært viktig at barna kunne ha faddere og skolen bli støttet utenfra. Fishermen of Christ inc. eier også 5,7 dekar land der de driver husdyrhold, dyrker kokosnøtter og ris, og driver en egen rismølle for bøndene i distriktet. Slik tjener de inn en del selv til skoledriften.

Det filippinske ekteparet Febe og Lito Gavia hadde visjonen og pågangsmotet til å starte og bygge opp disse skolene. De etablerte også to døvemenigheter i distriktet. I november 1993 døde Lito etter en tragisk trafikk-ulykke. Enken Febe bar da ansvaret alene, men fikk i noen år fra 1995 av, hjelp av Aslaug Kristiansen fra Norge. Spesialskolen ved Hjemmet for Døve i Andebu, nå Signo, lånte ut sin medarbeider, Aslaug, som selv er døv, til DMIs virksomhet i Filippinene i noen år. Hun levde da på enkelt filippinsk vis og var et eksempel for andre døve der, ved å vise at døve både kunne kjøre bil, være tolk og være misjonær i et land langt borte.

I det sørligste Filippinene, på øya Mindanao, har DMI siden 1995 drevet en blomstrende døvemenighet. Ekteparet Asuela var ansvarlige for dette arbeidet. De startet også et internat for døve elever fra landsbygda, slik at de kunne få gå på den statlige døveskolen i Davao. Elevhjemmet rommet i første omgang vel 50 elever. Til døvemenigheten som også samles i dette huset, kommer 80-90 mennesker til gudstjenestene. Her startet de også Bibelskole og ledertrening. Utifra dette arbeidet er også to andre mindre sentre opprettet. Høsten 2001 fikk Asuela beskjed om at de måtte skaffe seg nye lokaler, da utleieren hadde funnet en mer lukrativ bruk av tomten. De fant et meget godt egnet sted ikke langt unna, men trengte penger. Venner fra Norge bidro sterkt og gjorde det mulig å reise, ikke bare et internatbygg, men også en skole som kunne romme ca, 100 elever. Her ble det i årene som fulgte utviklet undervisningstilbud fra barnehage til videregående og også på høyskolenivå innenfor områdene lærerutdanning og teologi eller evangelistutdanning.

DMI begynte etter hvert å undersøke mulighetene for å drive evangelisering blant døve i Kenya. Der hadde de mange gode døveskoler som også ga kristendomsundervisning, men etter endt skolegang fantes det dessverre få tilbud til døve. Det viste seg at mange døve der var ivrige etter å “høre” evangeliet. Etter kort tid hadde DMI fått 8 døve medarbeidere som hadde  ansvar for hver sin døvemenighet. Mange kom til tro på Jesus og er blitt døpt.

I Uganda møtte DMI også stor åpenhet. Det var lederen av døveforbundet der som tok initiativet til kontakten. DMI-arbeidet i Uganda ble etablert under ledelse av David Bulime som selv var døv. Han tok ansvar for en døvemenighet i hovedstaden Kampala. De fikk også holde møter på den offentlige døveskolen og på to rehabiliterings-sentre. Dessuten samarbeidet de med døve i Kenya, Tanzania, Rwanda og Burundi. Å informere om AIDS ble også en viktig oppgave i disse landene. Vi ser at det er stor åpenhet for evangeliet, men altfor få arbeidere. I Kampala ønsket de derfor å etablere en bibelskole for å utdanne flere. En 3-årig bibelskole ble startet for unge elever fra flere afrikanske land. Flere evangelist-kull har nå blitt utdannet der. “Kom til Uganda”, var den inderlige appellen fra David Bulime. Hans bønn ble hørt. DMIs arbeid  i Uganda, nå kalt Deaf Action Uganda (DAU) er blitt et flaggskip for DMIs virksomhet i Afrika. Bulime selv døde brått i 2010, men arbeidet vokser videre.

Det kom etter hvert forespørsler om DMI ville engasjere seg andre steder i Afrika og Asia. Etter hvert driver DMI nå arbeid i 19 ulike land. Blant DMI-medarbeiderne ble det en klar oppfatning av at Gud i vår tid åpner en dør for evangeliet blant døve. “Denne store anledningen og utfordringen må vi ikke la gå fra oss. Derfor satser vi fremdeles i tro til Gud at Han vil fullføre sitt verk,” uttalte Lill Muir ved en anledning.

I Japan finnes det noen små døve-grupper. Den første døvekirken i landet åpnet i Osaka i 1983. I mange år har de ledet og drevet alt på frivillig basis. Det var under sitt opphold i Japan som ung at Neville første gang fikk se hvordan døve mennesker selv ledet menighetsarbeid, Bibelskole og misjon. Han ble inspirert av tanken på at døve selv kan formidle evangeliet på en strålende måte blant sine egne. Dette har dannet grunnlaget for DMIs måte å arbeide på.

Fra den spede begynnelsen i Sør-Korea i 1978, arbeider DMI idag i nærmere 20 land, støttes av enkeltpersoner og grupper i ytterligere 5 land. Nærmere 200 menigheter og forsamlinger er plantet, flere hundre medarbeidere er engasjert, enten som frivillige eller som ansatte. Flere hundre døve barn og unge får opplæring i de titalls ulike skolene som drives, og en rekke elevhjem gir nødvendige botilbud. Hver uke møtes flere tusen døve til fellesskap i de ulike DMI-menighetene.

Gjennom pionerene Lill og Neville Muir har Gud fått åpne mange dører. En takk til alle frivillige som med bønn, praktisk innsats og økonomisk støtte stadig gjør denne tjenesten mulig. Men først og fremst en takk til Gud som har ledet og vært nær under alle utfordringer i disse årene.

Hvor driver DMI arbeid?

Hvilke land støtter DMIs arbeid?