Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!
I løpet av de siste ukene har Filippinene blitt rammet av to massive tyfoner. Ødeleggelsene i infrastrukturen er enorme, og man har fremdeles ikke full oversikt. Dersom det hadde vært målbart ville man se at de menneskelige tapene er enda større. Gjenoppbyggingen av både eiendom og liv har begynt, men det vil ta lang tid.
For noen mennesker har massive tyfoner, i overført betydning, kommet både tidlig og ofte i livet, og de har gjort stor skade. Annette Bernadine Gutierrez er en av disse menneskene.
Hun er 26 år og går i 12 klasse. Hun er en av de eldste elevene på The Fishermen of Christ Learning Center, DMIs skole for døve i Ligao. Hennes reise gjennom livet har vært lang og ofte smertefull. En reise som nå viser gode utsikter for fremtiden og endelig ser ut til å ende godt. Det er takket være utholdenheten hennes, dedikasjonen og støtten hun får fra lærerne, og DMIs støttespillere rundt om i verden.
Bildetekste: Annette (til venstre) har vært gjennom mange tøffe perioder.
Moren til Annette ble gravid med henne mens hun arbeidet i Japan for å tjene penger til å underholde familien på Filippinene. Hun reiste tilbake til Filippinene før Annette kom til verden, men hadde liten interesse for eller evner til å oppdra et barn som var døv. Annette har aldri hatt et nært forhold til moren sin og har aldri møtt sin japanske far.
Moren hennes giftet seg igjen da Annette var 6 eller 7 år gammel, men stefaren var hard mot henne og prøvde aldri å kommunisere med henne. Hun fikk heller aldri noe nært forhold til halvsøsknene sine. Hun gikk på en lokal skole for hørende en liten stund, men der ble hun mobbet og holdt utenfor, så Annette befant seg i en veldig trist, ensom og stille verden, uten utdannelse, uten håp og en ødelagt selvtillit som preger henne fremdeles.
Men Gud elsker Annette.
Der andre sviktet henne velsignet Gud henne, og der andre skydde og misbrukte henne, strakk DMI seg ut mot henne med helbredelse.
Annette kom til skolen for 16 år siden og begynte i barnehagen som 10 åring. Den verden hun møtte her var totalt forskjellig fra noe hun hadde kjent til fra tidligere. Bare å vite at det fantes et eget samfunn med og for døve var helt utrolig! Og da hun lærte å kommunisere, studere og ha fellesskap med andre døve var det som en drøm som ble virkelighet. Over tid hjalp det henne å komme ut av skallet sitt og uttrykke seg.
Annette bor utenfor skoleområdet sammen med et søskenbarn og kommer til skolen med skykkeldrosje. Hun arbeider hardt for å tjene penger i søskenbarnets lille butikk og tjener akkurat nok til transporten til og fra skolen og til mat. Etter skolen arbeider hun i butikken der hun selger frukt, grønnsaker, kjøtt og ris fra kl 17 til kl 23. Brydd forteller hun meg at det er derfor hun alltid har det så travelt med å komme seg hjem fra skolen. Etter arbeidet vasker hun klærne sine og gjør lekser. Hun sovner rundt midnatt og står opp ved 4-5 tiden – når hanen galer – for å lage frokost for søskenbarnet, bestemoren, som bor i nabohuset, og seg selv.
Bildetekst: Annette kommer til skolen, the Fishermen Of Christ Learning Center, med sykkeldrosje.
Jeg spør Annette hva hun har lyst til å gjøre når hun er ferdig med skolen. Hun ser ned, sjenert og unnvikende. Kanskje bli renholder eller servitør, svarer hun. Det er bra jobber det, men etter å ha snakket med læreren hennes vet jeg at hun har evner til å gjøre andre ting. For å inspirere henne foreslår jeg andre jobber – som også lærerne hennes har gjort – men det er vanskelig for henne å ha høyere mål og drømmer.
Jeg er nysgjerrig på (og bekymret for) den psykiske helsen hennes.
Jeg spør henne om hva hun syns er spennende, hva som interesserer henne og hva hun finner glede i. Da lyser hun opp og forteller meg om troen sin og det å gå i døvemenigheten. Hun forteller at hun syns Bibelen er veldig inspirerende og at det å gå på møter og gudstjenester føles fantastisk og oppløftende. Her er det ikke noe bitterhet, ingen dårlig følelse forbundet med fortiden og ingen redsel for fremtiden. Det finnes bare glede og fred i lovsang og tilbedelse.
Jeg blir lettet mens hun deler dette med meg.
Ettersom hun snakker så glødende om Bibelen spesielt, fortsetter jeg å spørre henne om det. Hva er det med Bibelen som gjør den så inspirerende? Hun svarer at Jesus har vist seg for henne gjennom Bibelen og at Han er den store gleden i livet hennes. Det er når hun vandrer med Jesus at hun finner hvile og det er i kirken hun kan åpne hjertet sitt for Gud. Hun leser Bibelen om kvelden når hun er ferdig med alle dagens gjøremål.
Til slutt spør jeg Annette om hvordan hun tror livet hennes hadde vært dersom hun ikke hadde kommet til skolen. Jeg blir overrasket da hun ikke forstår spørsmålet. Tolken og jeg bruker omtrent 30 minutter på å stille spørsmålet på ulike måter, men det virker som hun ikke forstår hva jeg spør om. Kanskje er tanken på ikke å være på skolen, ikke kunne lære noe, ikke kjenne Jesus, helt utenkelig for henne og rett og slett for fælt å tenke på.
Jeg spør om jeg kan ta et bilde av henne. Hun ser glad ut og stiller seg smilende og høyreist foran noen busker med santan blomster.
