Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland, og oppmuntre til å støtte arbeidet ved å fortelle deres fantastiske historier. Del bloggen med vennene dine!
Dette er et eldgammelt spørsmål som gjør vondt i hjertet og vi ikke kan forstå med hodet. Er lidelse resultat av guddommelig straff, uheldige omstendigheter eller genetisk uflaks? Jesus fikk dette spørsmålet og svaret hans var klart: Ingen av delene. Lidelse er et kall til oss om å få orden på våre egne liv, og en mulighet til å synliggjøre Guds nåde. (Luk 13, 1-5, Joh 11,4)
Hvorfor må mennesker lide?
Jeg spør meg selv dette spørsmålet med fornyet interesse når jeg møter Deih (uttales ‘Day’). Det er noe annerledes med henne. Alle barna her på DMIs Muir skole for døve i Myanmar er i samme båt. De er alle døve, de har ingen personlige eiendeler, levekårene deres er ekstremt enkle. Men alle er friske og sprudlende. De trives på skolen og utmerker seg i dette felleskapet som fungerer som en familie.
Jeg forstår snart grunnen til oppførselen hennes. Deih lider av Usher syndrom. Usher syndrom er en sjelden sykdom der døve gradvis mister synet. Siden Deih var barn har synet hennes stadig blitt dårligere. Nå har hun ikke noe sidesyn i det hele tatt og kan bare se det som er rett foran henne. I framtiden vil hun bli totalt døv og blind. Hun kommer til å leve i en stille og mørk verden og det skremmer henne. Det finnes ingen behandling for denne sykdommen.
Hvorfor må mennesker lide?
Jeg har spurt meg selv det spørsmålet noen ganger når jeg har influensa, strever i et forhold eller med arbeidsrelatert stress. Deihs situasjon får meg til å tenke gjennom min definisjon av lidelse. Hennes nivå av motgang er så ufattelig høyt.
Allikevel er ikke livet hennes uten Guds nåde. Selv om hun er ferdig med skolen så bor hun fremdeles her. Hun jobber som frivillig på kjøkkenet og hun leker med barna. Dette fellesskapet er hjemmet hennes og hun er trygg her. Hun er elsket her. Når det gjelder hennes fysiske omstendigheter, så er hun ærlig på at hun er veldig engstelig for framtiden. Men allikevel så har hun en følelse av trygghet og fred fordi hun vet at hun har en familie her som alltid vil elske henne og ta vare på henne. Dette er en frukt av DMIs arbeid og alle gaver som blir gitt til denne skolen.
Bildetekst: Deih arbeider som frivillig på kjøkkenet.
Deih går i kirken tre ganger i uken og finner stor styrke gjennom sine daglige andakter. Hun har erfart at Gud elsker henne og at Han alltid er med henne, selv på de mørkeste dagene.
Jeg lurer på om det realistisk sett er noe jeg kan gjøre for henne. Jeg er fra Australia og bor på den andre siden av jorda. Jeg snakker ikke språket hennes. Jeg kjenner ikke kulturen hennes. Det ville være så mye enklere å legge dette i boksen for alt som er ‘for vanskelig’, å se en annen vei og konsentrere meg om de trengende i mitt eget nabolag. Tanken min går til lignelsen om Den barmhjertige Samaritan. Hvem er min neste? Jesus sier at den som er lengst borte fra meg geografisk, kulturelt og til og med religiøst, er min neste. Deih er min neste.
Jeg spør henne om jeg kan be for henne. Hun smiler og nikker entusiastisk. Jeg ber Gud om å helbrede henne, om å stanse og reversere sykdommen som vil gjøre henne blind. Og jeg ber om at Gud må velsigne henne med den spesielle freden og gleden som bare Han kan gi.
Jeg er takknemlig for at hun har delt livet sitt med meg og jeg forteller henne det. Jeg er også takknemlig for at DMI gjør det enkelt for meg å gi til mennesker som Deih – en neste langt borte – en søster hvis liv kan bli så mye enklere med bare litt hjelp. (Det koster ca. kr 700 pr mnd. å ha Deih på skolen.)
Hvorfor må mennesker lide? For at Guds nåde kan bli synlig i mennesker som deg og meg.
