Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!
Det er fantastisk å reise sammen med Neville. Ikke bare på grunn av hans flotte utseende, hans sjarm og gode samtaleevner (selv om det er vel og bra). Det er rullestolen. Den gjør at vi kommer først i køer og gir oss masse fordeler. Og slik reiser vi med stil fra Myanmar til Filippinene på den andre delen av reisen vår.
DMI har to skoler, tre internat og flere døvemenigheter på Filippinene. En skole og et internat ligger i Davao, på øya Mindanao i den sørlige delen av landet. Den andre skolen og internatet ligger i Ligao, i den sørlige delen av hovedøya i nord. Det tredje internatet ligger i Bacolod, på øya Negros, et sted mellom de to skolene.
Målet for reisen vår er skolen i Ligao, og da vi flyr inn over øya får vi se den aktive vulkanen Mayon – et praktfullt syn. Ligao ligger i et frodig grøntområde med store rismarker som strekker seg helt til horisonten, vanligvis under en utrolig vakker blå himmel. Befolkningen tar livet med ro og man får en deilig følelse av å være på landet.
Når vi kommer til skolen, blir vi vist rundt og jeg blir umiddelbart imponert over atmosfæren og hvordan det ser ut her. Generøse gaver fra DMIs støttespillere – både tid og penger – er synlig overalt. Et korttidsteam fra Sør-Korea har nylig vært her og malt hovedbygningene i friske farger, som gjør at de ser koselige og tiltalende ut. En stor gave fra en giver i Japan har gitt to nye klasserom som er i konstant bruk. Det er så oppløftende å se med egne øyne fruktene av slike gaver.
Bildetekst: Den nymalte hovedbygningen ser flott ut.
Den eneste bygningen som fremdeles desperat trenger en oppgradering, er kjøkkenet/spisesalen. Den er helt forfallen og ‘kjøkkenet’ er ikke særlig mer enn et lite ildsted. Men denne bygningen vil også snart bli ny takket være Chelsea, en 14-åring fra Australia. Hun var her med et team i 2018 og bestemte seg for å gjøre noe. Da hun kom hjem kontaktet hun firmaer, venner og menigheter og i tillegg arrangerte hun en konsert med en kjent australsk sanger. Resultatet ble kr 123 000 som skal gå til nytt kjøkken/spisesal. For en fantastisk gave fra en ung jente!
Skolens eiendom har blitt utvidet gjennom årene og består nå også av grisehus, rismarker, en kakaoplantasje og en butikk der de selger produktene sine. Målet er å sysselsette døve og arbeide for at skolen i framtiden kan bli selvfinansierende.
På denne turen reiser vi sammen med et korttidsteam fra Huntington Beach First Christian Church i California. De bidrar med stor entusiasme, mye glede og et ønske om å dele evangeliet. Vi har et godt fellesskap og sammen blir vi kjent med de døve elevene og de ansatte, noe som både rører og påvirker oss. Og så spiller vi mye basketball.
Bildeteksts: Neville syns han har fortjent middagen etter å ha plantet alt dette.
Mens vi går langs kanten av DMIs store rismark, peker Neville utover og forteller meg at han på egenhånd pløyde og sådde alt dette på en ettermiddag. Da skjønner jeg at de smertestillende medisinene har begynt å virke. Senere, da vi ankommer kakaoplantasjen for å bruke ettermiddagen i solsteken der med å plante små kakaotrær, ser vi at alle hullene allerede er gravd opp og de små plantene står pent på rekke og rad ved siden av hullene, klare til å bli puttet nedi. Takket være forarbeidet til DMIs arbeidere tok det oss hele 3 min å plante hele åkeren. Nå forstår jeg hvordan Neville var i stand til å pløye og så hele risåkeren alene!
Hjelpen vi fikk med kakaoplantene gjorde at vi fikk mer tid til å skrelle kokosnøtter (et annet selvfinansierende prosjekt), gi grisene mat og til å smake på pili nøtter og andre produkter i butikken.
Bildetekst: Barn som leker og har det moro
På vei tilbake til skolen går vi langsmed en liten elv der lokalbefolkningen vasker klær og sitter og slapper av med føttene i vannet. Noen barn leker i elven mens de ler og spruter vann på hverandre. De hopper uti fra elvebredden og blir ført av gårde med strømmen mens de hoier og ler. De kommer seg opp av elven 30 meter lenger nede og løper tilbake for å gjøre det hele igjen. Når de ser oss, vinker de før de prøver å sprute vann på oss også. De ser så glade ut – uten mobiltelefoner og spill som opptar dem. Jeg er veldig fristet til å hoppe i vannet og flyte nedover elven sammen med barna. Det samme er Neville og vi må ta et godt tak i han for at han ikke skal hoppe uti.
Skolen kalles The Fishermen of Christ Learning Center og har ca. 80 elever. Det betyr 80 liv som har blitt totalt forvandlet. Fra å ikke få noen form for utdannelse til å gå på skole, fra spott til verdighet, fra håpløshet til håp, og helt bokstavelig, fra mørke til lys. Det er flott med de fargerike bygningene, åkrene og butikkene, men det er livene til disse barna og lærerne deres som er så utrolig inspirerende. Det er livene til disse barna jeg vil høre mer om – og mens jeg gjør det blir jeg atter en gang helt satt ut av hvem disse barna en gang var og hvem de er nå.
Historiene om livene deres fortsetter å forbløffe meg og jeg ber dere om fortsatt å være med på denne reisen sammen med meg.
