Forfatter: Janelle P. Artikkelen er første gang publisert 22 januar 2016, i «Åpne dører», og gjengitt med tillatelse fra dem.
Oversettelse fra engelsk til norsk av Eva Kinn He
En mørk natt i 2014 kjørte en bil langs en smal, humpete vei mot et lite tettsted i Sentral-Asia. Sjåføren unngikk hovedveien og endret ruten ofte for å være sikker på at ingen fulgte etter dem. Passasjerene (jeg var en av dem) var medlemmer av en liten gruppe fra Åpne Dører som besøkte landet som turister. På dagtid besøkte vi vakre områder og museer, men om natten reiste vi for å møte hemmelige kristne. Det var det som var den virkelige hensikten med reisen.
Omsider kom vi til landsbyen, slitne etter reisen. I mørket ble vi møtt av lys fra et lite koselig hus. Det var kaldt ute, men inne var det varmt – både på grunn av varmen fra ildstedet og den varme velkomsten. En av de kristne ønsket oss velkommen, men de andre forholdt seg tause. Det viste seg at resten av gruppen besto av døve troende, så vi tenkte at det ville bli vanskelig å kommunisere.
Vi ble tatt imot med fantastisk sentralasiatisk gjestfrihet, det lave bordet fullt av te, brød og mat. Vi drakk te og spiste godt av den nylagde maten. Det handlet om felleskap og samvær. Verten var opptatt med å oversette; det var en velsignelse å kunne kommunisere med hverandre.
Det var en god atmosfære og jeg var begeistret over å møte disse hemmelige troende. Gruppen vår lyttet til historiene deres. Vi hørte hvordan de følte seg isolert, ikke bare på grunn av at de er døve, men også fordi de ikke kjenner mange kristne i landsbyen sin. En gang i måneden møter de trosfeller, men å møtes er farlig. Politiet har advart dem mot å møte andre troende, men deres ønske om fellesskap med andre troende er sterkere enn frykten.
Alle i gruppen er troende med muslimsk bakgrunn (MBB). Islam gir ikke noe håp eller fremtid for døve. Man tror at døve ikke kommer til himmelen! Også ellers i samfunnet føler de seg som annenrangs landsbyboere. Folk roper etter dem på gaten, og de må vente lengst før de får hjelp i butikkene.
De døve troende ble veldig oppmuntret av vårt besøk. De hadde aldri møtt utenlandske troende før og så det som et privilegium. Åpne Dører ønsker å være der folk lider for sin tro. Jeg var der av en spesiell grunn; å oppmuntre andre troende, men jeg ble også selv oppmuntret.
«Hva kan vi be om?» spurte jeg. Svaret kom raskt – kontakt med andre døve kristne og kristen litteratur i punktskrift. Sammen brakte vi disse behovene frem for Gud. Deretter, etter varme omfavnelser, returnerte vi i den mørke natten til hotellet vårt.
Vel hjemme støtte jeg på betydelige utfordringer med å etterkomme ønskene deres. Det er veldig vanskelig å arrangere en tur med døve troende. Tegnspråket til disse døve i Sentral-Asia er ikke det samme som i Vesten. Punktskriftspråk er også forskjellig, noen ganger til og med mellom land i en region. Disse tilsynelatende uoverstigelige hindringene var veldig skuffende.
Men så, under vårt daglige bønnemøte for den forfulgte kirke i desember i fjor, hørte jeg en fantastisk historie! I et sentralasiatisk land hadde noen få døve tatt imot Kristus som sin frelser! Entusiastiske over sin nye tro la de planer om å starte arbeid blant døve troende, og de ønsker også å oversette deler av Bibelen og kristen litteratur til punktskrift for blinde troende! Disse nye troende har et kall og et ønske om å møte andre døve kristne, og bruker sine kontakter for å finne ut hvor disse kristne bor. Utrolig nok fant de nye troende den «glemte» gruppen av døve kristne vi møtte i fjor! De hadde med seg undervisning om punktskrift til blinde troende i regionen. Våre bønner var blitt hørt! Gud glemte dem ikke! Nå kan de møte andre døve troende. Og de blinde kristne har nå tilgang til kristen punktskriftlitteratur. Gud lyttet da vi ba!
Vi vet, Far, at du alltid hører ropene fra ditt folk. For en oppmuntring det er å se hva du har gjort i livene til disse døve kristne. Takk for at du gir dem fellesskap med andre døve troende og for løftet om punktskrift ressurser. Du har gjort dette på måter vi ikke kunne ha forestilt oss eller håpet på. Alt dette er ditt verk og ikke et resultat av vårt arbeid. Vi ber om at dette fellesskapet blant døve troende må vokse rundt om i verden. Og vi ber om at litteraturen i punktskrift må komme trygt inn i Sentral-Asia. I Jesu navn. Amen.
