Hørende minoritet på konferanse

Av styremedlem Brita Skogly Kraglund
Jeg hadde gruet meg litt. For jeg skjønte før jeg dro til DMIs Internasjonale konferanse i Stavern at jeg ville trenge mye hjelp for å forstå det som ble sagt. I noen år nå har jeg vært med i styret for DMI Norge, og på styremøtet har vi med tolker. Men der sitter vi rundt et bord, alt er oversiktlig.
På mange måter ble jeg en observatør i Stavern – en glad observatør. For fra første stund frydet jeg meg over å se gleden deltakerne fra så mange land viste ved å treffes igjen. Maken til gjensynsglede har jeg ikke opplevd mange steder. I møtesalen var det sterkt å høre de mange fortellingene; om hvordan arbeidet gir håp, kunnskap og glede til mange som ellers ikke hadde hatt mulighet for utdannelse.
Lovsang på tegnspråk var et nytt møte. Jeg gleder meg over at vi kan prise Gud på det språket vi har. Og jeg frydet meg over å treffe troens folk fra så mange land. Møtene var selvsagt preget av at elle skulle forstå. De mange tolkene – både på podiet og nede i salen der de satt med hver sine grupper og tolket – var et flott skue.
Men aller størst for meg – og jeg tror for de fleste – var dagen da Lill og Neville kom til konferansen. Neville, som hadde vært så syk på flyet fra Australia at han måtte starte norgesoppholdet på sykehus, kom, så og vant. Jeg skal aldri glemme køen av konferansedeltakere som ville ønske ham og Lill velkommen. Det ble mange lange og gode klemmer og velkomstord.
Til tross for at det på forhånd ble sagt at han måtte ta det med ro, varte det ikke mange minutter før han sto på talerstolen med velkjent energi og engasjement. Og der sto han lenge.
Jeg har kjent Lill siden barndommen i Oslo Østre Frikirke. Jeg husker godt at hun dro til Japan som misjonær. Lill og Neville gikk i tro. Det har grodd etter dem. Det var sterkt for meg å oppleve i Stavern, mine manglende språkkunnskaper til tross.
Om jeg får mulighet til å reise på konferanse en gang til, skal jeg glede meg på forhånd.