Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland, og oppmuntre til å støtte arbeidet ved å fortelle deres fantastiske historier. Del bloggen med vennene dine!
Barna løper og hopper rundt på lekeplassen i et herlig kaotisk leven. I midten står en gutt som er et hode høyere enn alle de andre. Han ser ut til å ha en selvtillit som nok er noe misplassert – en selvsikkerhet basert på en misforstått følelse av autoritet.
Han gir instruksjoner, men de blir høflig ignorert.
Han tilbyr råd, men andre måter å gjøre det på synes bedre.
Han prøver å lede de andre, men ingen ser ut til å følge han.
Han heter Kyaw Nyein Htew (Hugh) og er en av de mest fargerike personlighetene her på DMIs Muir skole for døve i Kalay, Myanmar.
I land der det er viktig å være politisk korrekt ville man si at Hugh har en psykisk funksjonshemning, men de ansatte ved skolen forklarer enkelt at ‘Hugh kan ikke lære noe’. Den gode nyheten er at hans manglende evne til å lære ikke på noen som helst måte har lagt en demper på Hughs entusiasme for å lære, eller hans tro på at han er en stjerneelev.
Bildetekst: Hugh er høyt elsket på skolen.
Men det gjør ikke noe.
Hugh er høyt elsket her og blir behandlet med den samme verdighet og respekt som alle på skolen blir møtt med.
På tross av at han er stor av vekst (det er mulig at han har makrocefali) er han ikke fysisk sterk. Da han var liten hindret de fysiske svakhetene han fra å gjøre mange av aktivitetene som de andre friske barna gjorde. Så gjennom oppveksten har Hugh strevd med døvhet, psykisk funksjonshemning, fysiske begrensninger og den sosiale belastningen og motgangen det medfører.
Bildetekst: Hugh har lært å elske.
Svaret på dette tar oss rett til hjertet av evangeliet: Det er fordi Gud elsker Hugh. Fordi Gud elsker Hugh, så må vi også gjøre det. Fordi Gud bryr seg om Hugh, må vi gjøre det. Fordi Gud ga sitt liv for Hugh, så må vi også tenke på Hughs liv som et liv det er verdt å ofre noe for. Han er en av de bortkomne sauene som vi skal lete etter og bringe tilbake til flokken med stor glede.
Hugh forteller meg at han har to store håp for framtiden. Det første er å bli rektor ved skolen, det andre er å bli som Neville. Jeg er ikke så sikker på det første, men jeg tror han gjør en god jobb med å oppnå det andre.
Jeg ser på Hugh der han står mellom de andre barna på lekeplassen. Han er lykkelig, frisk og fornøyd. Han er elsket av alle her. Men det er ikke alt fordi Hugh er ikke bare mottaker av kjærlighet, men en som gir mye kjærlighet også. Han har lært seg å bry seg om de andre barna og er aktivt med og tar ansvar for at de yngre barna har det bra.
Da jeg kom fortalte de meg at ‘Hugh ikke kan lære’, men i dette fellesskapet som er fylt med kjærlighet og tro, har Hugh lært å elske de han er sammen med, og det er ikke noe lærdom som er viktigere enn det.
