Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!
En av gledene med å besøke skolene til DMI er møtene med de fargerike personlighetene vi treffer der. Du vet, de som skiller seg ut fordi de er morsomme, talentfulle, artige eller bare rett og slett fargerike. De finnes i hvert fellesskap og skolene til DMI er ikke noe unntak. Her på Fishermen of Christ Learning Center i Ligao på Filippinene har jeg hatt gleden av å møte en person med en så utrolig livslyst at jeg bare må intervjue henne.
Hun heter Jeizabille C Ocang.
Jeizabille er som et fyrverkeri. Hun elsker å prate (på tegnspråk). Uten stopp. Hun er en døv skravlebøtte. Hvis det er slik at hørende tuter ørene dine fulle, så blender Jeizabille deg. Hun ønsker heller å fortelle meg sine historier enn å svar på mine spørsmål. Så jeg gir henne frie tøyler og skjønner at jeg med det har åpnet for en foss. Hun avslutter knapt et tema før hun starter et annet og snakker om musikk eller sport eller Trey eller noe helt annet. Av og til føles det som hun motsier seg selv, men uansett har hun det helt topp. Og hun lager mye lyd!
Jeizabille er ny på skolen. Som følge av vanskeligheter med bakgrunn i en splittet familie ble hun overført hit fra Manila i juni i fjor.
Vi vet at hun er 14 år gammel, men har svær lite annen informasjon om henne. Noen ganger er det bare slik.
Jeizabille C Ocang.
Nylig fikk vi ny informasjon fra en annen skole i Manila som kan tyde på at Jeizabille gikk i 3. klasse, men det kan også ha vært en annen med samme navn. Opplysningene er mangelfulle og usikre, og byråkratiet er ofte trege med å hjelpe. Det er noe av utfordringene med å gi utdannelse til barn med ukjent fortid. Men Jeizabille er glad for å være her på skolen og trives med undervisningen, internatet sitt og miljøet her.
Det er fordi Jeizabille er ny på skolen at jeg ønsker å intervjue henne (i tillegg til at hun er så livlig). De fleste av de jeg har intervjuet har vært her en lang stund og er snart ferdig med oppholdet her. Jeg ønsker å høre inntrykkene til en som akkurat har startet mens de enda er ferske. Med Jeizabille viser dette seg å bli en utfordring.
Hun begynner med å fortelle meg at hun trives veldig godt med livet på skolen. Hun har blitt god venn med Erica som går i 7. klasse. Hun liker maten. Og så er det Trey selvfølgelig. Jeg skjønner ikke helt hva hun mener med det, men før jeg får spurt fortsetter hun med å fortelle meg at hun ønsker å bli her til hun er ferdig med skolen.
Jeg spør om hvilke klasser hun liker aller best, men det virker som det er det dummeste spørsmålet hun har hørt så hun forteller meg at hun har en telefon og PC hjemme men at hun trenger å lære seg og legge de til side nå så hun kan fokusere på skolearbeid men det er vanskelig fordi hun elsker å ta selfies med en selfie stang og hun klarer ikke å slutte med det så hun er på en måte glad for å være her uten telefon og PC fordi det er deilig å være uten dem selv om hun elsker å ha dem så hun gleder seg til at vergen hennes kommer for da kan hun bruke dem igjen…….
Puh!!
Etter at jeg så henne delta på morgensamlingen sa jeg til henne at jeg syns hun var så flink til å danse. Hvordan kan hun ha en så flott rytme? Siden hun ikke kan høre er det selvfølgelig fordi hun føler vibrasjonene fra rytmen, men hun avfeier det og smilende sier hun at det kommer fra hjertet. Jeg tror henne.
Hun hater å lage mat. Hun blir sint når jeg spør om det. Hvorfor spør jeg om det?! Av alle ting jeg kan spørre om!! Hun liker å danse, ikke sant? Og lære ting og å tegne. Hun liker sport, spesielt frisbee. Og Trey. Jeg forteller henne at i USA kan du få stipend til universitet for å spille frisbee og det syns hun høres flott ut. Hun sier hun liker England og USA og vil gjerne reise dit en dag.
Det var da hun begynte på denne skolen at hun begynte å gå i kirken og hun liker det veldig godt. Jeg spør henne om hvorfor. Hun svarer at hun liker å se på at folk ber. Hun syns det er fascinerende. Hun liker å se på når de ber på tegnspråk og hun liker å synge på tegnspråk også. Hun syns det har vært kjempefint å ha besøk av teamet fra Huntington Beach First Christian Church i California.
Selv om Jeizabille ser ut til å trives godt med livet på skolen og at hun tydeligvis har store fordeler av det, så ser det ikke ut til at hun er like takknemlig for muligheten til å være her som de andre elevene. Hun er ung og ny her, men hun er ikke synlig takknemlig for det hun får og det får meg til å tenke – og kanskje deg også som leser dette og som støtter DMI. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvorfor gjør vi alt vi kan for å hjelpe de som ellers ville lide nød? Er det for å få takk? Er det for å bli anerkjent? Er det fordi det er vår kristne plikt? Selvfølgelig er det ikke noe av dette. Vi gjør det fordi Guds kjærlighet tvinger oss. Vi elsker andre fordi Gud elsket oss først. Vi ber for andre fordi vi ønsker at Gud skal velsigne dem. Vi gir til andre fordi de også er Guds barn, skapt i Hans bilde og elsket av Ham. Vi elsker Gud når vi elsker andre.
Jeg er litt usikker på slutten av intervjuet, men allikevel spør jeg henne som jeg har spurt alle andre jeg har intervjuet, om hun vil stille meg et spørsmål. I motsetning til alle de andre blir hun kjempeglad før hun plutselig skifter tema og forteller meg en historie om livet på skolen og hvordan hun forbereder seg på den triste dagen da teamet fra USA skal reise. Så spør hun meg plutselig om hvor gammel jeg er. Jeg spør hvor gammel hun tror jeg er. «18», svarer hun. Både tolken og jeg ler, men så sier hun «Ikke du, men Trey». Trey er en av de flotte amerikanske guttene som er med på teamet som er på besøk. Han er 18. Hun snakker mye om Trey. Jeg tror hun virkelig liker han. Når jeg tenker meg om så er han kanskje hovedgrunnen til at hun ønsker å reise til USA en dag …….
