Det tok to hele dager å få besøkt denne gutten. Maliza en døv gutt med Cerebral Parese. Fordi det var skoleferie, måtte vi besøke ham i landsbyen der han kom fra. Det ble en opplevelsesrik tur.
Vi hadde ingen anelse om hvor landsbyen lå og hvor komplisert det skulle bli å finne fram til der Maliza bor. Det eneste vi visste var at det var omtrent en og en halv time ut av Choma, en by som ligger en dagsreise sør for Zambias hovedstad, Lusaka. Den beste måten å beskrive Malizas hjemsted på, var at det er en plass i ingenmannsland. Det fantes ingen veiskilt, og med unntak av de første kilometerne som var et støvete vaske-brett av en vei, var resten bare noen hjulspor gjennom gresset. Hadde ikke Lewis, DMIs leder i Zambia vært med Neville og Gunnar, ville det ikke ha vært noe håp om å finne stedet. Det var heldigvis tørketid i landet, så det var mulig å komme fram med terrengbilen vi hadde leid. Hadde det vært den våte årstiden, ville vi aldri ha prøvd å ta turen.
Da vi kom fram til Malizas hjem fant vi ham liggende i støvet sammen med noen av sine søsken, men han ble raskt satt opp i rullestolen som han har fått av DMI. Den stakkars gutten fikk nesten panikk da han plutselig så to hvite mennesker som ville besøke ham. Foreldrene ble også sjokkert. De hadde ingen anelse om at de besøkende skulle komme. Vi hadde ingen mulighet for å sende dem noen beskjed på forhånd. Det finnes ikke elektrisitet i området.
Denne gutten har ligget på våre hjerter i flere år nå og vi ønsket virkelig å få besøke ham, også for å kunne gi informasjon til dem som støtter hans skolegang.
Som vanlig i de fleste afrikanske hjem, var det barn overalt. Neville spurte faren hvor mange barn han hadde, og han begynte å telle dem på fingrene til mamma avbrøt og sa: «Elleve!» Dette er en polygam familie. Pappa har to koner. Da vi kom var Malizas mor hjemme og passet barna, mens den andre kona var ute og gjette kyrne. Familien på elleve barn, to koner, Malizas far og bestemor, bodde alle på den lille bondegården.
DMI får stadig henvendelser om å kunne hjelpe mange barn i de landene der vi arbeider, men det er umulig å hjelpe dem alle. Takk til de som har bidratt til å gjøre denne lille guttens liv bedre og for alle dere andre sponsorer som gir støtte til døve barn gjennom DMIs skolestøtteprogram. Spør gjerne venner og familie om å bli en fadder eller sponsor. Vi trenger mange flere støttespillere for «våre» døve skolebarn.
