Vitnesbyrd

Noen får en usedvanlig tøff start på livet.
Tenk litt på hva den værste starten på et barns liv kan være. Hvordan ville det livet se ut? Hvilke problemer ville det være? Hvordan ville det føles?

Rhean er ikke helt døv. Hun kan høre høye lyder, noe Neville og jeg er utrolig takknemlige for. De fire hundene til Albert og Kim bjeffer ofte høyt og lenge om natten og gjør oss gale. (Jeg tør ikke tenke på hva naboene føler!)

Ikke overraskende så syntes mange av vennene og de hun kjente at de blå øynene hennes var utrolig flotte og ville gjerne hatt en ‘lidelse’ som det. Men for Faith var det å ha blå øyne som å ha en synlig sykdom og hun ble flau hver gang noen så på øynene hennes.

En av de største opplevelsene på turen min til Filippinene var basketballkampen mellom de døve filippinske elevene på DMIs Fishermen of Christ Learning Centre i Ligao og teamet fra Huntington Beach First Christian Church i California som var på besøk.

Når vi kommer til skolen, blir vi vist rundt og jeg blir umiddelbart imponert over atmosfæren og hvordan det ser ut her. Generøse gaver fra DMIs støttespillere – både tid og penger – er synlig overalt. Et korttidsteam fra Sør-Korea har nylig vært her og malt hovedbygningene i friske farger, som gjør at de ser koselige og tiltalende ut. En stor gave fra en giver i Japan har gitt to nye klasserom som er i konstant bruk. Det er så oppløftende å se med egne øyne fruktene av slike gaver.

Hun er 26 år og går i 12 klasse. Hun er en av de eldste elevene på The Fishermen of Christ Learning Center, DMIs skole for døve i Ligao. Hennes reise gjennom livet har vært lang og ofte smertefull. En reise som nå viser gode utsikter for fremtiden og endelig ser ut til å ende godt. Det er takket være utholdenheten hennes, dedikasjonen og støtten hun får fra lærerne, og DMIs støttespillere rundt om i verden.

Han gikk fra bord til bord og tigget penger til mat. Det er mange tiggere i Ligao, så dette er ikke en uvanlig historie, bortsett fra et par småting: karen er kanskje 7 år gammel og han er døv. Og det var her på denne Jollibee restauranten at Neville og Arnel (en av DMIs døve pastorer) fant og reddet dette barnet.

Noen vil si at Hugh er et håpløst tilfelle. At han ikke har noen framtidsutsikter samme hva vi gjør. At vi får bedre uttelling ved å ‘investere’ i barn som kan utvikle seg til å leve mer produktive liv. Hvorfor bryr vi oss om barn som Hugh? Svaret på dette tar oss rett til hjertet av evangeliet: Det er fordi Gud elsker Hugh.

Hvorfor må mennesker lide?

Dette er et eldgammelt spørsmål som gjør vondt i hjertet og vi ikke kan forstå med hodet. Er lidelse resultat av guddommelig straff, uheldige omstendigheter eller genetisk uflaks? Jesus fikk dette spørsmålet og svaret hans var klart: Ingen av delene. Lidelse er et kall til oss om å få orden på våre egne liv, og en mulighet til å synliggjøre Guds nåde. (Luk 13, 1-5, Joh 11,4)

Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!Jeg...