Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland, og oppmuntre til å støtte arbeidet ved å fortelle deres fantastiske historier. Del bloggen med vennene dine!
Jeg har akkurat avsluttet intervjuet med Wendy her på Muir Døveskole i Kalay, Myanmar, da en liten lastebil startes opp. Den kommer kjørende fra gjemmestedet sitt bak matsalen og med ett stopper alt: samtalene, leken, ansiktsmalingen og alle barna stormer bort til bilen og hopper inn.
Monday arbeider hardere, lenger, med større glede og i et større antall roller enn noen annen jeg har møtt.
Alle om bord!
Bilen, som er på vei inn til byen, er godkjent for 3 personer. Men tillatelser som gjelder for kjøretøy har liksom ikke den samme tyngden her i Kalay som i vestlige land, og legger i hvert fall ingen hindringer i veien for å skape litt glede på lekeplassen. Det er simpelheten ikke noe som føles bedre enn å klatre opp på denne lastebilen, så det er akkurat det de gjør, 20 i tallet. De presser seg inn, tett i tett, de henger utover sidene og bak på bilen. Og man hører rop og latter når bilen snegler seg over lekeplassen.
Det blir ikke særlig bedre enn dette
Sjåføren heter Monday. Monday, (det er faktisk hans virkelige navn og endelig et navn som er enkelt å huske) er døv og skolens sjåfør. Han er også skolens grisepasser og vaktmester. Etter skoletid er han sjef for lek og moro.
Og så er han hovedlæreren deres.
Monday arbeider hardere, lenger, med større glede og i et større antall roller enn noen annen jeg har møtt.
Arbeidsdagen hans begynner kl 07, da han leder morgenandakten på skolen. (Nevnte jeg at han er skolens kapellan også?) Han underviser barna hele dagen, leker med dem på ettermiddagen når han ikke gjør andre ærender for skolen, og passer på dem fram til kl 22 da han går hjem for dagen. På søndager kjører han på støvete dårlige veier, over elver og gjennom flueinfiserte områder til DMIs nye døvekirke i en landsby en times kjøretur unna der han preker. Denne mannen stopper aldri opp.
Monday er ungdommelig, dynamisk, utdannet ved Mary Chapman Døveskole i Yangon, og fantastisk god på tegnspråk. Neville er også utrolig god på tegnspråk. Utfordringen er bare at selv om han er utrolig god på Burmesisk tegnspråk, så er han også god på koreansk, japansk, amerikansk, australsk, swahili og mange andre språk. Så mange at det av og til blandes til et språk som vi kaller ‘Nevillsk’.
Alle elsker Nevillsk, det er bare det at de ikke alltid forstår det. Det er der Monday kommer inn. Når Neville ‘prater’ og barna begynner å se litt forvirret ut (som jeg gjør hele tiden) oversetter Monday Nevillsk til ordentlig Burmesisk, og barnas ansikt lyser opp og de nikker og smiler. I tillegg til å være fantastisk god på avansert tegnspråk, er han også utrolig god til å bruke enkelt og tydelig tegnspråk for de som holder på å lære. Han er uvurderlig og uerstattelig for skolen i Kalay; han utdanner hjernene og bringer evangeliet til hjertene.
Fruktene av arbeidet er lett å se.
Monday vokste opp i et kristent fellesskap, men tok ikke imot Jesus før han ble voksen. Etter å ha lest Bibelen og søkt Gud, bestemte han seg for å følge Jesus og ble døpt i 2015.
Mondays kone heter Dingding og de har to vakre barn. Hun og barna er hørende. Dingding arbeider utrettelig på kjøkkenet på skolen når hun ikke tar seg av barna eller smører Thanaka krem på besøkende misjonærer for å beskytte de hvite ansiktene deres fra å bli brente av solen.
Monday er døv. Kona og barna er hørende
Jeg ser på Monday med ærefrykt. Det er vanskelig å fatte hvor mye han faktisk gjør her på skolen og med hvor stor kjærlighet han gjør det. Jeg spør han hva som er det beste med å jobbe på skolen. Han sier det er gleden over å se de døve barna utvikle seg – fysisk, akademisk og åndelig – til å bli den de er skapt til å være.
Det mest utfordrende? For første gang under besøket mitt i Kalay ser jeg at han synker litt sammen. Han ser ned, nølende, flau. ‘Lønnen’, svarer han. Jeg hadde allerede blitt informert om dette, så han trengte ikke gi meg noen detaljer. Monday tjener US$ 80 pr mnd. Lærere på den lokale offentlige skolen tjener US$ 250 pr mnd.
Det mest utfordrende? For første gang under besøket mitt i Kalay ser jeg at han synker litt sammen. Han ser ned, nølende, flau. ‘Lønnen’, svarer han. Jeg hadde allerede blitt informert om dette, så han trengte ikke gi meg noen detaljer. Monday tjener US$ 80 pr mnd. Lærere på den lokale offentlige skolen tjener US$ 250 pr mnd.
Det forklarer hvorfor det for det første er vanskelig å få lærere til skolen vår og dernest å beholde dem. Det forklarer hvorfor vi har to lærere for lite og hvorfor Monday bærer en så stor byrde. Det tøyer resursene våre for å si det mildt. Noen kvelder kl 22, må de ha opptelling av barna, låse dørene og be om at alle overlever natten. For Monday er arbeidet en glede, men det er vanskelig å fø en familie på det som bare er en tredel av det en lærer på en vanlig offentlig skole tjener. For DMI bærer arbeidet frukt, men det er vanskelig å drive en skole når budsjettet ikke tillater at man kan betale lærerne skikkelig.
På tross av den vanskelige økonomiske situasjonen føler Monday seg velsignet. Han har gitt hjertet sitt til skolen og barna, og det syns. Han er genuint takknemlig for velsignelsene de opplever på skolen og i døvesamfunnet takket være DMIs generøse givere. Allikevel, vi håper å kunne skaffe mer penger slik at vi kan lønne Monday og resten av staben skikkelig for den fantastiske jobben de gjør.
Jeg ber Neville om han kan spørre Monday hva han syns ekstra penger skulle gå til. Monday begynner å le. Neville har blandet inn litt Swahili og spurt om hvor toalettet bør plasseres.
