Alle romantiske drømmer jeg måtte ha om å reise til fjerne eksotiske steder blir fort lagt i grus av å reise sammen med en svært syk mann
i regntiden,
som også er mygg/malaria sesong
og influensasesong.
Kontakten vår møter ikke opp på flyplassen, fordi han har influensa. Vi snakker ikke språket, så vi vandrer rundt uten mål og mening. Omsider blir vi hentet av broren til kontakten vår. Han forteller at han selv har hatt mageproblemer og ikke spist annet enn grøt de siste to månedene. Det sto ikke noe om dette i reisebrosjyren…… Vi ankommer hotellet søkkvåte på grunn av den høye luftfuktigheten og en plutselig og kraftig tropisk regnskur.
Rommene våre er komfortable, men wifi-en fungerer dårlig. For å gjøre det hele verre; jeg er fryktelig kresen. Hva de enn kommer til å servere meg så tror jeg ikke at jeg kommer til å like det.
Men, dette er ingen ferie.
Det er en grunn til alt dette som jeg personlig syns er utfordrende, og det gjør denne reisen ikke bare meningsfull, men fantastisk – som jeg snart kommer til å finne ut.
Myanmar er et fascinerende land. Det har en rik historie og er rik på naturressurser, og du får en følelse av at dette er et land i forandring. Etter år med politisk ustabilitet ser det nå ut som det bygges ny infrastruktur overalt. Neville, mitt reisefølge og mentor som har reist inn og ut av Myanmar de siste 25 årene, forteller at han knapt kjenner seg igjen.
Borte er tiden med hullete grusveier, havarerte kjøretøy, bortkomne hotelreservasjoner og et leiemord i ny og ne. Han synes å være skuffet over forandringene (med unntak av nedgangen i leiemord). I hovedstaden Rangoon er det konstant støy og mas, biler som tuter og rusing av bilmotorer, lyden av byggearbeider.
Alle barna stiller opp for å ønske oss velkommen.
Menneskene her, kledd i sine longyi og eingyi (tradisjonelle klesdrakter), er helt fantastiske, men de er ikke grunnen til at vi er i landet.
Målet vårt er Kalay. Google Maps forteller velvillig at det tar 8 dager og 2 timer å gå dit fra Rangoon. Heldigvis skal vi fly. Kalay ligger i Chin regionen nordøst i landet, et område som er farget gult på et rådgivende kart fra den australske regjeringen, noe som betyr ‘Vær ekstra varsom’. Jeg nevner dette for Neville, som etter å ha reist til Kalay mange ganger, virker overrasket. ‘Er det sant? De er jo bare en gjeng koselige folk på landsbygda. Ikke så sofistikerte og de mangler noen tenner her og der, men ikke noe å bekymre seg for.’ Vi ankommer en liten flyplass der soldatene bærer våpen.
Jeg bestemmer meg for at jeg skal være ekstra varsom.
DMI sin døveskole ligger i Kalay og alle barna kommer for å ønske oss velkommen med en gang vi ankommer. Allerede da jeg landet i Rangoon skjønte jeg at det australske tegnspråket jeg hadde lært meg før jeg dro til Myanmar er så godt som ubrukelig her. Det burmesiske tegnspråket, i likhet med alle andre lands tegnspråk, er unikt. Men tegnet for ‘Hei’ er enkelt og vi bruker det til å hilse på barna som ser overraskende glade ut over å møte to gamle hvite karer. Jeg blir rørt over den varme, smilende og ekte velkomsten.
Vi sitter foran de 30 barna og de skal bl.a. lage et navn for meg på tegnspråk. Mange navn blir foreslått, blant dem ‘Stor nese’ og ‘Skallet’. Jeg elsker allerede at de er så åpne og direkte. De bestemmer seg for å kalle meg ‘Sydney’, og jeg takker dem for deres kloke valg. I løpet av de neste dagene kommer jeg til å leke med dem, erte dem, bli ertet av dem, undervise dem, intervjue dem, ‘høre’ på dem og lære av dem. Jeg vil også finne meg selv dypt berørt av dem, mye mer enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.
Neville et klasserom
I brevet til Romerne leser vi at uansett hvordan våre omstendigheter er, så vil ikke det kristne håpet skuffe oss fordi ‘Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd’. Så derfor arbeider vi for å forbedre oppvekstsvilkårene, noe som er sårt tiltrengt, men vi arbeider også for å bringe håp basert på denne viktige sannheten.
Han bærer håpet til disse barna med seg, den svært syke mannen i bleier jeg reiser sammen med. Neville kjemper mot flere typer kreft og diabetes og har nylig vært gjennom prostata kirurgi (som forklarer bleiene) Denne reisen foretar han mellom cellegiftbehandlinger. Svulstene han har i leggene får dem til å hovne opp så de ligner tykke trestammer. Det er vondt for han å gå, han er sterkt angrepet av gikt og har konstante smerter. Allikevel er denne mannen ikke bare den snilleste, mest godhjertede, men også en av de mest sprudlende man kan tenke seg. En mann som vet så godt at lykken ikke avhenger av situasjonen hans, men av hvem han er og hvem hans himmelske far er. Den største ulempen for han som følge av cellegiftbehandlingen er ikke de personlige utfordringene og vanskelighetene, men at det hindrer han i å sørge enda bedre for disse barna og å kunne gi seg helt til å forkynne evangeliet.
Mange navn blir foreslått, blant dem ‘Stor nese’ og ‘Skallet’. Jeg elsker allerede at de er så åpne og direkte. De bestemmer seg for å kalle meg ‘Sydney’, og jeg takker dem for deres kloke valg.
Forandringen som DMI bringer i livene til disse barna er som natt og dag, og håpet som Jesus bringer er virkelig. Det forandrer liv. I denne bloggen vil jeg dele med dere de utrolige historiene om livene til barn som Ning Khan Lun og Biak Lian Mang, og ansatte som Pa-lian og Monday, i DMIs døveskoler og kirker. Livene deres har blitt totalt forvandlet som følge av arbeidet som drives av DMI og av kjærligheten og håpet som Jesus bringer.
Disse historiene er fantastiske. De må fortelles. Bli med meg på reisen!
