1945 – 2020
Noen menn skiller seg ut i mengden.
Neville Muir var en kjempe av en mann. Han var elsket og beundret av tusenvis over hele verden, ikke som en rockestjerne blir beundret av ukjente fans, men som en som personlig har kommet inn og rørt ved livene til mange mennesker. Han var en mann med et hjerte etter Guds vilje.
Jeg møtte Neville første gang i Osaka International Church (OIC) i 1994. Han og Lill kom til kirken sammen med de fire guttene sine; Brent, Erik, David og Ian. Ian var en skøyer som skapte liv og glede der han kom. OIC ble DMIs base i Japan, støttet av pastor Jack Marshall som i en alder av 91 år fremdeles er med i DMIs styre i Japan.
Da jeg begynte som pastor i Minoh International Church, valgte vi å støtte og samle inn gaver til DMI. Det var en enkel avgjørelse. Jeg husker fortsatt at Neville kom og talte i menigheten vår. I likhet med Jesus hadde han «ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham» og som Paulus kan han ha vært «utrent i å tale», men på sin milde, Kristus-lignende måte fengslet Neville oss og vant våre hjerter. Neville var eksepsjonell, ikke bare på grunn av sin visjon eller alt han var i stand til å utrette, men ganske enkelt på grunn av hvem han var.
Overalt hvor han dro, tok han Jesu nærvær med seg. Overalt hvor han kom, ble folk tiltrukket av ham. Alle elsket Neville, og Guds godhet var over ham. Det var fantastisk å se hvordan han engasjerte seg i de han møtte, så ydmykt, så forsiktig, med så masse humor og med en så inderlig medfølelse.
Hans visjon var å bringe utdannelse, arbeid og evangeliet til døve i utviklingsland. Det begynte med støtte til en døv gutt for over 40 år siden. I dag har dette arbeidet spredt seg over hele verden. Jeg har vært tilknyttet DMI i flere tiår og har arbeidet for DMI i mange år, og jeg vet fortsatt ikke hvor mange mennesker Neville har nådd.
Det er ikke bare på grunn av det enorme store arbeidet Neville har gjort, men ydmykheten han la til grunn for arbeidet. Hver uke var det kontakt med en fjerntliggende region der enda et barn fikk en sponsor, enda en medisinsk regning ble betalt, et nytt klasserom ble tatt i bruk, en ny troende ble døpt, en ny evangelist mottok støtte. Nevilles evne til å nå ut til absolutt alle er nesten umulig å forklare. Dessuten, var det et økonomisk behov et eller annet sted, ville Neville ofte i stillhet betale fra sin egen lomme.
Han var en mann med en sterk tro. I møte med vanskeligheter og ting som synes umulige forble Neville alltid rolig og tillitsfull. Hans utnyttelse av enhver mulighet til å utforske ‘umulige’ nye arbeidsfelt ga noen ganger ingen mening overhodet, men Nevilles kjærlighet til de utstøtte var uopphørlig og han stolte alltid på Gud. På en eller annen måte ble de utstøtte nådd. På en eller annen måte ble det rette stedet funnet. På en eller annen måte kom pengene inn. På en eller annen måte gikk det.
Han var en mann med sterk karakter. I løpet av førti års misjonsarbeid er det ikke til å unngå at det fra tid til annen skjer misforståelser, moralsk svikt, svik og tap på de ulike stedene. Jeg har aldri sett Neville miste besinnelsen eller besluttsomheten. Tvert imot håndterte han alle prøvelser med visdom, ydmykhet, tålmodighet, besluttsomhet og medfølelse.
Han var en mann med masse humor. Det var få samtaler jeg hadde med Neville som ikke endte opp i latter. Han var herlig lite selvhøytidelig, og kunne le lenge og hjertelig av sine egne feil, spesielt når det kom til internasjonalt tegnspråk. Enten han brukte ordet «toalett» i stedet for «taxi» i Myanmar, eller feilaktig oppfordret en menighet i Korea til å nyte kaffe og sex etter gudstjenesten, syntes det ikke å være noen ende på feilene som kunne begås, og som Neville gjorde.
Denne mangelen på å ta seg selv høytidelig var aldri mer tydelig enn når det gjaldt sykdommen hans. Neville kjempet med flere kreftformer i sju år, og han delte historier om behandlingen sin med oss alle. Hvem kan glemme den forferdelige, men morsomme historien om reisen til den norske konferansen i 2017? «Jeg begynte å blø på flyet til Norge, og så snart vi kom fram ble jeg sendt på sykehus, gjennomgikk en cystoskopi og fikk satt inn kateter… det var utrolig kjedelig … Jeg kunne ikke spise noe, og den eneste menneskelige kontakten var da en sykepleier kom inn iført lysegul beskyttelsesdrakt bare for å bytte kateteret mitt!» Dette var ikke en personlig e-post. Han skrev det i nyhetsbrevet så alle kunne lese det! Hvis det hadde vært noen andre som hadde skrevet det ville det ha vært for mye informasjon, men for Neville var vi alle familie. Han ønsket at vi skulle dele hans reise og han ville at vi alle skulle le sammen med han.
Han var en mann med et stort oppdrag, en gedigen misjonsoppgave. Et misjonsarbeid som strakte seg så langt og så vidt at det ble det umulig å dokumentere alt. Under et besøk i kirken vår delte Neville historier om de fortapte som ble nådd i de mest avsidesliggende hjørnene av verden. Jeg spurte Neville etterpå hvem som skrev ned alle historiene. Ingen, sa han. Det var da ideen til en blogg ble født. (Nyhetsbrevene rapporterer om DMIs skoler, kirker og prosjekter. Bloggene fokuserer på individuelle historier.) I løpet av de siste par årene er ikke jeg den eneste som har forsøkt å få Neville til å skrive en selvbiografi. Så vidt jeg vet, kom han aldri lenger enn til første avsnitt. For en mann det kunne skrives mange bøker om, ble det nok for stort og skremmende å prøve og skrive en selv.
Min første tur med Neville var til Myanmar. Burmesisk lov krevde at vi bodde på hotell. I en uke spiste vi middag sammen, bare oss to, delte historier om livene våre og visjoner vi hadde mens vi spiste og lo. Det var en uke med rikt og godt fellesskap. Jeg føler meg beæret over å ha fått denne tiden sammen med ham.
Han var en fantastisk familiemann. Kjærligheten til Lill og guttene var dyp og han elsket hele sin voksende familie. Jeg syns det var herlig når Neville ga meg beskjed om at han ikke kunne komme til et arrangement eller gjøre en bestemt oppgave fordi han skulle i bursdag til et av barnebarna. Han hadde et sterkt ønske om å sette familien sin først, og familien hans er i dag et vitnesbyrd om denne forpliktelsen.
Neville Muir er det fineste eksempelet på hvordan leve som en kristen jeg noensinne har møtt. Han skiller seg ut blant en rekke av trofaste og oppofrende Herrens tjenere. Han var legemliggjørelsen av den barmhjertige samaritan, selve symbolet på en god hyrde. Han var en banebrytende misjonær, en moderne apostel. Tusenvis av døve og hørende mennesker rundt om i verden har blitt berørt av hans kjærlighet til evangeliet og hans kjærlighet til dem. Vi pleide å spøke med at han burde bli kalt «St. Neville av Beaconsfield». Vi lo av det alle sammen, men det var ikke så mye en spøk for oss som det var for Neville.
Da jeg hørte nyheten om at Neville hadde gått bort, ble jeg først overveldet av tristhet og sorg. Etter hvert ble tristheten erstattet av takknemlighet. Jeg savner Neville. Jeg vil fortsette å savne han. Men jeg vil alltid være takknemlig for muligheten til å bli kjent med han, til å arbeide sammen med han og å være vennen hans. Arven etter Neville vil vare i flere tiår, om ikke århundrer. Og når fremtidige generasjoner ønsker å høre om han vil jeg være blant dem som kan si med stolthet: «Jeg vandret sammen med Neville».
Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Salmene 90,12
