Av Andrew Miller, oversatt til norsk av Eva Kinn He
- januar 2023
Min reise til Afrika viste seg å bli svært givende. Etter møtet med fattigdommen i Burundi hadde jeg stålsatt meg selv for møtet med Rwanda. Jeg ble derfor overrasket da jeg kom til et ganske rent, utviklet og innbydende land. Hovedstaden Kigali hadde i alle fall en sjarm som nabolandene mangler, med god infrastruktur og følelsen av at dette var en by i rask utvikling.
Men å komme dit var en helt annen sak.
For å spare på utgifter til fly, tok Matthijs og jeg en ‘taxi’ fra Burundi. Reisen, som slynget seg over fantastiske fjell og gjennom spennende landsbyer skulle tatt omtrent 5 timer, men sjåføren vår – la oss kalle han Leroy – hadde andre planer. Etter at vi hadde lagt turen innom kjæresten hans og kjærestens familie og en haug med små, støvete butikksentre der det krydde av entusiastiske tiggere, slapp Leroy oss av med støle og stive ben etter 10 timer! Og da ba han oss om ekstra betaling fordi, som han sa: ‘Livet er tøft!’ Neste gang tar vi fly!
Jo lenger jeg var i Rwanda, jo mer imponert ble jeg. Både av landet og av medarbeiderne våre. DMI Rwanda har en ung og energisk leder, Patrick, og et ungt og velorganisert styre. Hver kveld ble vi invitert hjem til en av medlemmene av styret på middag og fellesskap. De har et sterkt fokus på å nå døve for Kristus og får oss utlendinger til å føle oss svært velkomne, til tross for at vi pirker i maten og er dårlig på tegnspråk. Og de ler – både av meg og med meg! Gleden deres er stor og smittende.
Sammen med styret i Rwanda.
Til tross for mine særegenheter, så inviterer de meg (og Matthijs – som passer inn som om han skulle vært født her) til å tale i kirken. Kirken er full. 50 mennesker sitter i benkeradene og minst et dusin til står bak i rommet. Og noen står utenfor og kikker inn gjennom vinduet på baksiden. ¨Det ville vært fint med et nytt kirkebygg¨, sier Patrick etter gudstjenesten. Det ville det. Døve her hungrer etter evangeliet og de får det i rikt monn. Når gudstjenesten er over, ønsker vi hverandre ‘Guds fred’ og det tar nesten like lang tid som selve gudstjenesten.
Kirken i Kigali var stappfull. Tolken og jeg var de eneste hørende tilstede.
Om ettermiddagen opplever vi et dramatisk sceneskifte da vi blir tatt med til The Genocide Museum (Folkemordmuseet). Museet imponerte meg like mye som det forferdet meg. Det gjennomgikk i detalj det som førte fram til folkemordet, det ufattelige antall mennesker som ble mishandlet og slaktet ned (over 600 000 mennesker ble drept i løpet av 100 dager med ufattelig galskap) og tiden etter. Det var ytterst få familier som ikke ble berørt. I årene som fulgte – og også i museet – var hovedbudskapet – utrolig nok – forsoning og tilgivelse. Nesten 30 år har gått siden folkemordet og jeg kunne fremdeles ane en slags nummenhet hos folk – ikke likegyldighet, men nummenhet – som om det som hendte fremdeles føles umulig å fatte, umulig å sette ord på og fremdeles umulig å helbrede.
Papy (leder DMI Kongo), Omar (styreleder DMI Rwanda), Matthijs, meg og Patrick (leder DMI Rwanda)
I dagene som fulgte var det undervisning og opplæring, fantastisk godt organisert og utført. Opplæring av ansatte (som Matthijs og jeg ledet) og opplæring i forretningsdrift (ledet av profesjonelle aktører utenfra), ga medarbeiderne våre nødvendig utrustning til å drive en sunn og fruktbar virksomhet og de døve utrustning til å drive godt planlagt forretningsvirksomhet med støtte fra DMIs microlån program. Jeg kunne godt tenke meg å invitere sjåføren vår, Leroy, så han kunne lært en ting eller to.
Det er fremdeles betydelige behov, som medarbeiderne våre med tilstrekkelig støtte, helt sikkert er klare til å møte. Først og fremst trenger de en ny hovedkirke i Kigali, men også flere medarbeidere i dette området med stor vekst, flere møterom, mer opplæring, flere transportmidler, mer materiale til bruk under oppsøkende virksomhet. Med støtte kan vårt arbeid i Rwanda forandre dette landet. Hvordan?
På grunn av menneskene.
Jeg er imponert over infrastrukturen her i Rwanda. Jeg er imponert over den plettfrie måten ting er organisert på. Jeg er imponert over hvordan de, som et fellesskap, bokstavelig talt har reist seg fra asken bare i løpet av noen få tiår. Men det som imponerer meg aller mest er menneskene her (kanskje bortsett fra Leroy). De døve, dette fellesskapet, teamet av ledere, er fantastisk flotte mennesker. Ydmyke, ekte, dyktige, trofaste. Jeg har blitt omfavnet av dem, jeg har spist sammen med dem, hatt fellesskap med dem, tilbedt sammen med dem, intervjuet dem og nå har de vunnet hjertet mitt.
Jeg ser fram til å dele noen av de personlige historiene deres i bloggene som kommer.
Et sjeldent bilde av bloggeren i sine vante omgivelser
