Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!

Det er en merkelig ting – ønskene våre.

Det er i vår natur å ønske oss det vi ikke kan få og eie det vi ikke ønsker oss. Å se og lengte etter (eller begjære) kvaliteter vi ser i andre uten å se våre egne kvaliteter som andre ser i oss – og kanskje lengter etter. Gresset ser ofte grønnere ut på den andre siden.

Slik var det med Faith.

Faith Marineas ble født med et genetisk avvik. Ja, hun ble født døv, men det var ikke det som plaget henne mest. I et land der alle har brune øyne, ble Faith født med blå øyne. Dette plaget henne forferdelig i mange år, hun følte at dette førte til at hun ble utstøtt fra sine omgivelser i større grad enn det at hun var døv. 

Ikke overraskende så syntes mange av vennene og de hun kjente at de blå øynene hennes var utrolig flotte og ville gjerne hatt en ‘lidelse’ som det. Men for Faith var det å ha blå øyne som å ha en synlig sykdom og hun ble flau hver gang noen så på øynene hennes.

Men for Faith var det å ha blå øyne som å ha en synlig sykdom og hun ble flau hver gang noen så på øynene hennes.

Det ble ikke bedre da et team fra en TV-stasjon kom til skolen en dag for å se nærmere på ‘jenta med de blå øynene’. De hadde ikke ringt på forhånd, de bare dukket opp ved porten en dag. Lærerne ble bekymret fordi det hadde gått rykter om en varebil i området som lette etter mennesker for organtransplantasjoner. Skolen var bestemt på å skaffe foreldrenes tillatelse til TV-intervjuet og alle måtte vente i en time så faren hennes kunne komme og være til stede under intervjuet. Hele denne seansen og fokuset på øynene hennes gjorde at Faith ble enda mer selvbevisst enn hun hadde vært tidligere.

Men hun har overkommet alt dette.

Ved hjelp av menigheten og fellesskapet på DMIs Fishermen of Christ Learning Centre i Ligao, har Gud lært Faith at han skapte henne akkurat slik han ønsket hun skulle være, og at fargen på øynene hennes er en gave fra Gud på lik linje med alle de andre egenskapene hennes. Så endelig har hun akseptert og blitt glad i sine blå øyne fordi det er de øynene Gud har gitt henne.

Men en nyvunnet selvtillit har Faith nå fått mange venner, hun utmerker seg i studiene og troen vokser. Faktisk er hun nå en av lederne på møtene i kapellet. Hun pleide å være nervøs for å gjøre dette, men nå er hun vant til det og elsker å stå foran og være lovsangsleder på tegnspråk.

Faith elsker det båndet tegnspråket skaper i døvefellesskapet. Hun elsker å bruke tegnspråk selv og har blitt veldig flink. Nylig deltok hun i en regional tegnspråkkonkurranse og ble nr. 4. Hun fortalte at hun kunne ha blitt nr. 3, men hun var for sjenert til å svare på det siste spørsmålet (som hun visste svaret på) så hun måtte slå seg til ro med en 4. plass. Det irriterer meg at jeg ikke spurte henne hva det spørsmålet var og nå er det en av de tingene som gjør at jeg ikke får sove om nettene.

Det er rart hvordan perspektivet vårt kan skjule det som er viktig.

Det er sant når det gjelder Faith. I lang tid var hun oppslukt av det som var annerledes ved sitt ytre istedenfor å se på det indre. De blå øynene ble en mye større hindring for henne enn det at hun var døv og det hindret utviklingen hennes – både når det gjaldt utdannelse og åndelig vekst. Først da hun så livet sitt i rett perspektiv kunne hun bli den personen Gud hadde skapt henne til å være.

Det er rart hvordan perspektivet vårt kan skjule det som er viktig.

Dette er sant for oss også.

Vi kan bli fristet til å se på det ytre på bekostning av det indre – det fysiske utseendet til et menneske og en overfladisk kunnskap om bakgrunnen deres – og være ‘døv’ for de virkelige behovene hans/hennes. Dette kan igjen føre til at vi bestemmer oss for at ett barn er mer (eller mindre) verdifull og trenger mer (eller mindre) hjelp og støtte enn andre.

Faith har hatt fantastisk støtte fra en kjærlig familie, hun er vakker, populær og flink. Vi kan bli fristet til å tro at hun trenger mindre støtte enn andre med en mer dramatisk bakgrunn, som Lille Neville (Blogg nr. 10) eller Marcelino (Blogg nr. 14). Allikevel, uten støtten fra givere og DMIs skole i Ligao ville Faith blitt værende i en tilværelse uten mulighet til å kommunisere med de rundt seg, uten utdannelse, uten mulighet for en få meningsfull jobb, og mest av alt uten kjennskap til evangeliet. Det ville vært et stort potensial som hadde gått til spille.

[wppayform id=»4774″]

Vær klar over at alle døve barn i utviklingsland, uansett utseende eller bakgrunn, har en veldig tom, ensom, frustrerende framtid dersom de ikke får økonomisk støtte og blir gitt muligheten til å lære, å arbeide og til å lære Gud og kjenne.

DMI er der for alle døve barn og gir dem alle sjansen til å oppfylle sitt Gudgitte potensiale, når det gjelder utdannelse, arbeid og åndelig.

Faith er i ferd med å bli den personen Gud alltid har ønsket hun skal være.

 En oppdatering om gjerdet på DMIs skole i Myanmar.

I Blogg nr 8, Lian, skrev jeg at døveskolen i Myanmar hadde desperat behov for et nytt gjerde. Takket være lesere av denne bloggen så har nok penger til gjerdet kommet inn. Materialene er kjøpt inn og gjerdet vil bli satt opp i skolens ferie.

Tusen takk til alle som var med å gi en gave!