Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!

Noen får en usedvanlig tøff start på livet.

Tenk litt på hva den værste starten på et barns liv kan være. Hvordan ville det livet se ut? Hvilke problemer ville det være? Hvordan ville det føles?

Når Gerald begynner å fortelle meg sin historie begynner jeg nesten å gråte. De første årene av livet hans var umenneslkelig tøffe. Han var den eldste av ‘mange barn’ og den eneste av søsknene som var døv. Moren hans hadde så mange barn etter han, født raskt etter hverandre, at det ikke bare var det at hun ikke hadde noen anelse om hvordan hun skulle oppdra et døvt barn, hun hadde heller ikke noe tid eller interesse av å ta seg av sin førstefødte.

De første 10 årene av livet vandret Gerald rundt i gatene uten noen som kunne ta seg av han, passe på han, elske han. Det var ingen godhet, ingen mening med livet hans, i alle disse årene vandret han bare uten mål i gatene. Og fordi han var døv hadde han ingen mulighet til å høre farer som truet, kommunisere med venner eller lære noe om den verden han levde i.

De første 10 årene av livet vandret Gerald rundt i gatene uten noen som kunne ta seg av han, passe på han, elske han. Det var ingen godhet, ingen mening med livet hans, i alle disse årene vandret han bare uten mål i gatene.

Tilfeller som dette gjør at noen mennesker tviler på Guds godhet eller at Gud eksisterer. Jeg mener; hvordan kan en kjærlig Gud tillate noe slik?

Men jeg har møtt Gerald. Jeg har snakket med han. Jeg har sett hjertet hans. Han er den mildeste, mest takknemlige sjel som ikke bærer på nag eller bitterhet. Han elsker Gud. Han elsker de rundt seg (inkludert sin egen familie som han treffer to ganger i året). Han elsker livet sitt og han deler det med meg. Jeg er overveldet.

Det var ansatte i det offentlige som kom med Gerald til DMIs internat i Bacolod da han var 10 år gammel. Her ble han tatt imot av pastor Albert og kona Kim, som driver internatet og bor i huset ved siden av. Til å begynne med var han forferdelig sjenert, men Albert og Kim og de andre barna tok imot han og fikk han til å føle seg velkommen.

Han begynte å leve.

Gutteinternatet som Gerald deler med 6 andre gutter.

Han har lært tegnspråk, han har formet gode og ekte vennskap. Etter å ha hørt evangeliet har han fått en ekte tro som varer. Han har funnet ro i de daglige rutinene på internatet. Han liker å vaske klærne sine, ta oppvasken, vanne blomster og planter og å ta vare på (de forferdelig bråkete) hundene.

Det han liker aller best ved livet på internatet er når alle sitter rundt bordet på kveldene og gjør lekser sammen. Det blir etterfulgt av en samlig, som Gerald liker spesielt godt, der de deler  livshistoriene sine og han får høre hvordan de andre døve ungdommene takler livene sine. Så ber de for hverandre, mer inderlig etterhvert som de blir bedre kjent med hverandre.

Det er ingenting ved internatlivet som Gerald ikke liker. Jeg spør igjen. Det må da være noe som er vanskelig eller noe de savner? Han tenker seg om igjen og svarer beskjedent at dersom det er mulig hadde det vært flott med et bordtennisbord. Rhean (Blogg nr 16) som sitter ved siden av han, nikker at hun er enig. (Jeg intervjuer dem samtidig.)

Søndag morgen drar alle barna og de unge lykkelige avgårde til kirken før oss. De går på søndagsskole før gudstjenesten i en av Immanuel Churches of the Deaf på Filippinene, som Albert startet opp og der han er pastor. Jeg er glad for å se entusiasmen ungdommene viser for kirken og oppgavene de har fått der. Rhean er lovsangsleder. Gerald har ansvar for stoler. Jeg spør han hvilken oppgaven han syns er viktigst. Han sender meg et blikk som sier at jeg egentlig ikke burde slippe inn i kirken siden jeg stiller et så tåpelig spørsmål, men svarer høflig på tegnspråk at begge oppgavene er like viktige. Jeg smiler og forsikrer han om at han har rett.

[wppayform id=»4774″]

Tilbake på internatet spør jeg Gerald om planene hans for fremtiden. Han er 18 år gammel. Hva tenker han om årene som ligger foran? Selv om han fremdeles bare går i 8. klasse har han et klart mål for livet sitt og det er et mål jeg hører stadig oftere etterhvert som jeg intervjuer barna og de unge på DMIs skoler. Gerald ønsker å bli misjonær/evangelist for døve. Det er ikke bare et lettvint svar. Det er tydelig at ønsket hans om å bringe evangeliet til døve er ærlig og ekte og noe han ønsker av hele hjertet.

Mens han forklarer ser jeg på den unge mannen foran meg. Han startet livet som en gategutt, uten muligheter, uten skolegang eller midler til å få et meningsfullt liv; tilsynelatende forlatt av Gud. Men Gud hadde ikke forlatt Gerald. Gud elsket Gerald og fortsetter å elske han, og DMI er en av kanalene der han får møte Guds kjærlighet, der Guds kjærlighet til han blir ekte og følbart.

Vi avslutter intervjuet og jeg takker Gerald og Rhean. Det blir en liten pause og ertende spør jeg Gerald om hvem som er den peneste jenta på internatet. Han kikker ned og svarer sjenert: «Jeg vet ikke, jeg ser aldri på jentene». Neville, Albert og jeg spruter ut i latter. Rhean bare fniser.

Gerald (og Rhean, begge i svart) ved bordet i huset til pastor Albert og kona Kim