Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!
En av de største opplevelsene på turen min til Filippinene var basketballkampen mellom de døve filippinske elevene på DMIs Fishermen of Christ Learning Centre i Ligao og teamet fra Huntington Beach First Christian Church i California som var på besøk. Det var en intens kamp, her hørtes ingen ‘unnskyld’ eller ‘beklager’ ute på banen. Og for å skru opp heten på kampen enda et hakk, så var det hett! Jeg vet ikke hvem som hadde bestemt tidspunktet, men det var glohett her rett ved ekvator da kampen ble spilt og det satt sitt preg på alle deltagerne på banen. Begge lagene gjorde sitt ytterste, men spilleren som skilte seg ut var vår strålende leder Neville, som konstant driblet ballen over hele banen, rundet de andre spillerne, og gjorde slam dunk flere ganger enn vi klarte å telle. Jeg sier dere; det var ren nytelse å se denne mannen ‘fly’.
Men det var også en annen spiller som gjorde seg bemerket, både på og utenfor banen. Han kommer til meg senere på kvelden for det planlagte intervjuet, skinnende ren rett fra dusjen og med en sunn glød. Han virker fornøyd og tilfreds.
Marcelino er ikke bitter på moren og han er ikke sint på faren. Etter alt han har vært igjennom så er det unaturlig. Det er Guds verk.
Men atferden skjuler en utrolig tragisk historie.
Marcelino Quite Jnr er den eldste av 4 gutter og han har 5 søstre, men da han ble født og moren oppdaget at han var døv, avviste hun ham og sendte han av gårde for å bo hos bestemoren. Fra da levde han med løgnen om at moren hans var død og at han ikke hadde noen annen familie.
Han ble reddet av to ting. Det første var at bestemoren elsket ham. Det andre var at Marcelino oppdaget the Fishermen of Christ Learning Centre i Ligao. Der lærte han tegnspråk, han fikk venner, han hørte evangeliet og han opplevde ekte kjærlighet.
Men så opplevde han en ny tragedie.
Da han gikk i 4. klasse, døde bestemoren. En tante tok seg av Marcelino, men hun hadde svært lite å rutte med og siden ingen kunne sponse Marcelino, droppet han ut av skolen. I flere år fikk han ingen utdannelse og han mistet kontakten med andre døve. Han var i en følsom og lett påvirkelig alder og vi kan bare ane følelsen av isolasjon og tristhet han opplevde på den tiden.
Disse årene har selvsagt hatt en effekt på utviklingen og utdannelsen hans. Han fikk mulighet til å komme tilbake til skolen og 4. klasse da han var 17 år gammel. Han var 21 da han gikk i 6. I dag er han 29 år og går i 11. klasse.
For under et år siden skjedde det noe utrolig. Marcelinos tante fortalte han sannheten om familien hans. Hvordan håndterer man en slik nyhet? Hva gjør man? Marcelino bestemte seg for å finne sin biologiske mor.
Da han ankom familiehjemmet, uanmeldt, var det første han så faren som lå og sov i en hengekøye. Så kom moren hans ut av huset, deretter brødrene og søstrene og nieser og nevøer. Han var veldig overrasket over å se at han hadde en så stor familie! Alle klemte og kysset han og de gråt til det ikke var noen tårer igjen. Det var en vakker, men allikevel bittersøt gjenforening siden søsknene hans heller ikke hadde noen anelse om hans eksistens like lite som han visste at de fantes. Men de var veldig glade for at han var en del av familien. Marcelinos far var spesielt glad for å treffe han og ba han om å bo hos dem.
Hva skulle han gjøre?
Marcelino bestemte seg for å bli boende på skolen. Og det var ikke bare på grunn av basketball. Marcelino er veldig glad for å ha blitt gjenforent med sin biologiske familie og han besøker dem, men han ser på de som bor på skolen som sin virkelige familie. Selv om han er glad for å ha funnet familien sin, så føler han seg ensom sammen med dem fordi de ikke kan kommunisere med han. De forsøker, men de får det ikke helt til. Her på skolen kan han kommunisere med alle og de deler samme måte å leve på, så han føler at dette er mer som en familie.
Men det er en annen grunn også.
Marcelino er glad i Jesus. Han elsker å være under Hans veiledning og leve etter Hans vilje. Han vet at hvis han følger Jesus vil han alltid bli ledet på riktig vei. Dette er ikke bare ord. Det er Guds tilstedeværelse og fred som har gjort det mulig for han å overkomme de tragiske hendelsene i livet. Marcelino er ikke bitter på moren og han er ikke sint på faren. Etter alt han har vært igjennom så er det unaturlig. Det er Guds verk.
DMIs Fishermen of Christ Learning Centre har ikke bare gitt Marcelino en utdannelse og en familie, men har også ledet han til en tro som redder liv. Faddergaver til et barn forandrer liv. DMI finner de som er fortapt. Og Gud bryr seg om sine barn med en usigelig kjærlighet.
