Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland. Gjennom deres fantastiske historier håper vi å oppmuntre til å støtte dette arbeidet. Vi håper du vil dele bloggen med vennene dine!

Koronaviruset har snudd verden vår opp ned. Selv om den er ødeleggende for liv og livsverk, så har den også hatt en tankevekkende effekt på prioriteringene våre. Med ett er ikke luksusting så viktige og vi verdsetter vennskap høyere enn noen gang. Sosial distansering (et totalt ukjent uttrykk bare for noen uker siden) har ført til at vi lengter etter vennene våre og etter å vise følelser gjennom håndtrykk, klemmer eller kyss.

Lenge har vi funnet trygghet i rutiner og det familiære (men også det spontane) ved kristent fellesskap, og opplever at vi lengter etter det enda mer nå når vi må treffe hverandre gjennom skjermer og på telefonen.

Ting vi aldri tenker på – lys, lyd, regn, mat, telefoner og toalettpapir (!) blir gjenstand for undring og lovprisning når vi tenker på et liv uten dette. Salmistens ord synes som et varsel like mye som en oppmuntring:

Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger. (Salme 103, 2)

Jeg spør Rhean om framtiden. Hvor vil hun dra, og hva vil hun bli? Svaret kommer med en gang. Hun vil bli misjonær/evangelist og bringe evangeliet til døve over hele Filippinene.

Disse utallige velgjerningene blir bragt på banen når jeg intervjuer Rhean Celestial, en 7. klassing på DMIs internat i Bacalod på øya Negros på Filippinene. Her driver myndighetene en døveskole, men det fins ikke noen overnattingsmuligheter for barn som kommer fra andre steder. Dette er nå ordnet takket være DMI og våre støttespillere.

Internatet drives av pastor Albert Mercado og kona hans, Kim. De er begge døve. Rhean bor her sammen med 12 andre døve. Hun er 17 år gammel og i mange av de 17 årene har hun levd uten de godene vi tar for gitt.

Moren hennes har alvorlige psykiske problemer og som barn fikk Rhean ta mye av støyten for dette. Det nådde et punkt der moren ikke lenger var i stand til å ta seg av henne og søsteren og barna ble tatt fra henne og vokste opp hos besteforeldrene. Rhean kom til internatet da hun var 8 år gammel – såret og redd – og begynte et nytt liv sammen med andre døve.

Rhean (i svart T-skjorte) på rommet sitt. Samlet rundt bordet for andakt og lekser.

Rhean har få personlig eiendeler på internatet. Hun har bare et par skift med klær. Hun sover på et lite, enkelt rom sammen med seks andre jenter. Men i disse omgivelsene har hun funnet den kjærlige omsorgen hun har lengtet etter hele livet. Hun har fått venner hun kan stole på og trives i et fellesskap som har gitt henne en mening med livet. Gjennom Albert og Kims omsorg har hun også kommet til tro på Jesus.

Jeg observerer Rhean mens hun gjør dagens gjøremål. Hun våkner lenge før daggry for å gjøre rent på rommet sitt og gjøre seg klar for dagen. Hun hjelper med frokosten, gir hundene mat og vasker etter kattene. Etter skolen rydder hun oppvasken og vasker klærne sine. Hun forteller meg at hun liker alle disse oppgavene. Hun virker utrolig fornøyd og det fins ingen elektroniske duppeditter i nærheten….

Barna gjør lekser sammen rundt et stort bord i huset til Albert og Kim som ligger ved siden av internatet. Rundt dette bordet har de også daglige andakter. Rhean elsker andaktene for da kan de dele bekymringene sine og be for hverandre. Ekte fellesskap. De får også høre evangeliet slik at de kan vokse i troen. Rhean elsker å tilbe, hun elsker å be, hun elsker å se hvordan Gud arbeider i livet sitt. Hun ber for sine egne behov og for behovene til de andre på internatet. Hun ber også daglig for helsen til Neville.

[wppayform id=»4774″]

Rheans enkle liv og ekte tro rører meg dypt. Jeg lurer på hvordan livet hennes ville vært uten dette internatet og omsorgen og alt det andre hun får her, og jeg blir så takknemlig for givergleden og generøsiteten til DMIs givere. Jeg blir også utfordret på egne prioriteringer.

Rhean er ikke helt døv. Hun kan høre høye lyder, noe Neville og jeg er utrolig takknemlige for. De fire hundene til Albert og Kim bjeffer ofte høyt og lenge om natten og gjør oss gale. (Jeg tør ikke tenke på hva naboene føler!) Det er bare Rhean som kan høre dem og hun står opp flere ganger i løpet av natten for å hysje på dem. Hun forteller meg at hun elsker de hundene så hun har ikke noe imot å gjøre det.

Jeg spør Rhean om framtiden. Hvor vil hun dra, og hva vil hun bli? Svaret kommer med en gang. Hun vil bli misjonær/evangelist og bringe evangeliet til døve over hele Filippinene.

Rhean har de rette prioriteringene. Hun er virkelig fornøyd med det hun har, hun lever for tilbedelsen, og hun er takknemlig for Albert og Kim og sin døve familie på internatet. Hun er ikke lenger interessert i å prøve og få bedre hørsel. Verden er sikkert for bråkete uansett, sier hun med et smil på tegnspråk. Hennes syn på livet forundrer meg og enda en gang finner jeg at jeg blir inspirert av de som jeg har kommet for å inspirere.

Rhean er mer glad i denne hunden enn Neville og jeg er 😜