Hun vokste opp i en landsby som ligger 80 km unna og hun fikk ikke høre om døveskolen før for et år siden. I sine første 12 leveår fikk hun ikke noe skolegang.
Denne DMI bloggen har som mål å fortelle om de døve barna, lærerne, pastorene, skolene og kirkene som DMI støtter i utviklingsland, og oppmuntre til å støtte arbeidet ved å fortelle deres fantastiske historier. Del bloggen med vennene dine!
Det er den tredje dagen min i Myanmar der jeg besøker DMIs Muir skole for døve. Monsunregnet har gitt seg og det er en støvsky midt i skolegården der barna sparker fotball. Latter og skrål fyller skolegården, men kampen er tøff og intens. Midt i det hele er Wendy, en jente som gir gutta skikkelig kamp. Som de andre spiller hun barbent og hun spiller tøft. Men hun er den eneste som spiller i kjole. Det er tydelig at hun storkoser seg.
Wendy er ikke navnet hennes. Hun heter Ning Khan Lun, men det er så vanskelig å uttale riktig at jeg bruker Wendy. Det slo meg med en gang at Wendy er helt spesiell. Hun er oppvakt og livlig og tydeligvis veldig flink. Allikevel går hun bare i 1. Klasse her på DMIs Muir skole for døve i Kalay, til tross for at hun er 13 år, og jeg spør henne hvorfor.
Hun vokste opp i en landsby som ligger 80 km unna og hun fikk ikke høre om døveskolen før for et år siden. I sine første 12 leveår fikk hun ikke noe skolegang.
Hun lærte aldri hvordan hun skulle lære, hun lærte aldri å lese og skrive eller kommunisere med andre. Hun levde i en veldig ensom stille verden. Utrolig nok så delte hun denne stille verden med sin yngre søster og bror som også er døve. Nå bor alle tre sammen på døveskolen.
Bildetekst: Wendy (til høyre) går på skolen sammen med broren og søsteren. Alle tre er døve.
Wendy beskriver et liv før hun kom til skolen som var veldig trist. Hun kjedet seg fordi hun ikke hadde noen å leke med, var frustrert fordi hun ikke kunne kommunisere med dem selv om hun hadde hatt venner og var fortvilet fordi hun ikke hadde noen mulighet til å lære – noe hun tydeligvis er i stand til. Livet hennes var tomt. Hjertet mitt er i ferd med å briste da hun overrasker meg med denne uttalelsen:
‘Jeg liker å være døv.’
‘Unnskyld?’Jeg må spørre tolken om å dobbeltsjekke hva hun sa og utrolig nok sa hun dette. Hun liker å være døv. Jeg spør henne om å forklare hva hun mener.
Hun forteller at siden hun begynte på skolen har hun blitt del av en helt ny verden. En verden der hun kan lære og få venner som hun kan kommunisere med. Hun elsker lærerne og hun elsker å lære (spesielt tegnspråk) Hun er som en svamp. Hun elsker livet på skolen; undervisningen, måltidene, fotballkampene. Det er på grunn av denne skolen at hun har lært å elske livet og omfavne det å være døv. Det å være døv er hennes identitet, det er hvem hun er og nå ønsker hun det ikke lenger annerledes.
Jeg vet at det ikke er pent av meg, men jeg drister meg til et vanskelig spørsmål for å teste dette: Hvis det var en operasjon eller en mirakelkur som kunne gjøre henne hørende, ville hun ønske det? Selvfølgelig ville hun det, tenkte jeg. Men svaret hennes er klart og entydig og setter meg helt ut: ‘Nei’. Hvis hun ikke var døv lenger, forklarer hun, ville hun ikke lenger kunne være på denne skolen, og det å være her, blant venner og lærere og i kjærlige omgivelser der hun kan lære – til tros for den tydelige mangelen på materiell komfort – betyr mer for henne enn noe annet. Det er da den virkelige sannheten går opp for meg:
Wendys behov for å bli elsket er større enn behovet for å høre.
Jeg er nysgjerrig på læringsmiljøet på skolen. Det er sjelden å se et barn som er så oppslukt av muligheten til å lære. Noe vi tar som en selvfølge i vesten! Jeg spør hvilke fag hun liker best, men hun klarer ikke å velge. Hun tenker seg om litt mer og så forteller hun meg hvor glad hun er i morgenandaktene.
Hver morgen kl. 07:00 er det morgenandakt for alle barna før undervisningen begynner. Wendy liker veldig godt disse samlingene og elsker å lære om Gud. Hun syns Guds ord er fascinerende og syns det er moro å synge på tegnspråk. Hun skjønner at jeg er interessert så hun spretter opp og viser meg hvordan man priser Gud og lovsynger på tegnspråk. Hun ser så tilfreds ut. Jeg tror aldri jeg har sett et barn så lykkelig.
Før jeg avslutter intervjuet med Wendy har hun en overraskelse til for meg. Da jeg kom til Myanmar og denne skolen tenkte jeg på behovene her; de fysiske, følelsesmessige og åndelige behovene. Jeg kom med et ønske om å gi dem noe og å be for dem. Men Wendy ligger langt foran meg. Selv om hun er døv og ung og ikke har en eneste eiendel hun kan kalle sin, sier hun at hun gjerne vil be for meg, og det gjør hun.
Bønnen hennes er vakker. Jeg føler meg ydmyk i møte med og inspirert av denne jenta. Jeg kom for å forandre livet hennes – isteden har hun forandret mitt.
