Heidi Woll (59) begynte å lære tegnspråk som 16-åring fordi venninna fikk en kjæreste som var døv. De siste 18 årene har hun vært styreleder for DMI Norge.
Heidi Woll
Heidi er også utdannet sosionom. Nå jobber hun på Handelshøyskolen ved OsloMet som universitetslektor. Dit pendler hun nesten daglig fra Tønsberg. Hun har to barn og seks barnebarn.
– Hvordan er din troshistorie?
– Pappa tok meg med i kirken fra jeg var liten. Mamma var hjemme og lagde middag. Til å begynne med forsto jeg tro ut fra det presten sa, selv om jeg også kjedet meg. Det kom et vendepunkt da jeg var sju. Da døde en liten bror i krybbedød. Jeg, som allerede hadde en grunnfestet tro på Gud, syntes han var krevende som tok broren min. På graven han står det: Herre, løft vårt blikk dit hvor barnet gikk. Troen på Gud beholdt jeg. Den har blitt utfordret siden i livet også, men den har alltid vært der. Vi bodde i Nord-Norge, på Engleøya i Steigen. Som elleveåring flyttet vil til Tønsberg. Der ble mamma pinsevenn med troendes dåp. Fire eldre søstre var barnedøpt. Lillesøster og jeg ble ikke det.
I sitt voksne liv har Heidi vært tverrkirkelig gjennom tolking og i russetida.
– Jeg har beholdt den tilnærmingen siden. Nå er jeg med i Livskraft Norge, en karismatisk menighet i Tønsberg.
Heidi ble kjent med Lill og Neville Muir i 1980. Det som het Døves kristne fellesskap hadde konferanse på Jeløya, og hun var med både som tolk og i det praktiske arbeidet. I 1984 møtte hun Neville igjen på en konferanse i Sveits.
– Han reiste sammen med døve, og etter konferansen besøkte de meg og en døvegruppe i Trondheim. Jeg tolket for dem. I årene som fulgte traff jeg Lill og Neville litt sporadisk. Vi fikk tettere kontakt, og jeg besøkte døvearbeidet på Filippinene i 1999 sammen med deltakere fra Signo fordi jeg var styreleder for Nøkkelbo.
Etter besøket ble det hyppigere kontakt med Lill og Neville og gruppa som støttet dem her hjemme. Hovedmålet til gruppa var å sikre Lill ordentlige lønnsforhold som misjonær.
– Men vi utviklet det videre, for å se på mulighet for arbeid blant døvei Norge og Europa.
DMI ble stiftet i Norge i 2002/2003. DMI internasjonalt er utviklet som et nettverk, ut fra arbeidet til Lill og Neville.
– Det er et stort arbeid?
– Ja for det berører så mange mennesker. DMI får til mye med beskjedne ressurser.
– Hva gleder deg i Norge nå?
– At det skjer så mye, Farshjerteskole og andre bibelskolekurs på tegnspråk. Og vi ser at døve fra andre land i Europa kommer for å delta. Det gleder meg.
– Er det noe som bekymrer deg?
– Døve kan lett bli isolert på grunn av kommunikasjonsbarrierer. Jeg ønsker meg flere hørende som engasjerer seg i dette arbeidet. Døve bor spredt. De trenger flere rundt seg som brenner for det samme som dem.
Samtidig understreker Heidi at hun er fasciner og begeistret for alle hørende som gjennom disse årene har støttet Lill og Neville og DMI sitt arbeid.
– Hvordan skal DMI få flere støttespillere?
– Gjennom bønn, og gjennom praktisk arbeid. Alle kan bidra økonomisk. Vi ser at døve er mer engasjert enn tidligere, og vi kommuniserer godt med dem. Vi må fortsette å utvikle gode tilbud sammen med dem. Møteplasser er også viktig – lokalt i Norge, og internasjonalt satses det nå på at mange kan utvikle egne bedrifter for å bli selvforsørgende.
– Du har vært styreleder lenge. Blir du sliten?
– Jeg synes ikke at jeg gjør nok, og jeg har ikke nok tid til rådighet. Men i sum gir arbeidet meg mer enn det tar fra meg. Jeg får masse energi tilbake når jeg samarbeider med styret og gode medarbeidere.
